Lingvistisk slektsgranskning – søster og bror og andre rare ord

Standard

15825871_10154015886360064_4259028257283192788_nAv Pål Kristian Eriksen

Slektskapsord, som mor, far, datter, sønn, søster, bror, etc., er et ekstremt spennende felt i språkvitenskapen – på veldig mange områder. Språkhistorie, for eksempel. Du har helt sikkert fått med deg at et av de beste eksemplene på slektskap mellom språk er regelmessige likheter i slike ord. Ta vår egen språkfamilie, den indo-europeiske familien. Mor på norsk, heter på engelsk mother, på italiensk madre, på gresk mitéra (klassisk gresk mḗtēr), på russisk mat´ (i dativ materi), på irsk-gælisk máthair, på hindi mātā, etc. Alle disse ordene stammer fra den rekonstruerte ur-indoeuropeiske formen *méh₂tēr [1], det ordet våre språklige forfedre brukte når de ropte på mamma på steppene nord for Svartehavet for 5000-6000 år siden. Grunnen til at nettopp disse ordene har holdt seg så godt, er fordi de hører til språkenes kjernevokabular – de lar seg ikke bytte ut på slump.

Men jeg skal ikke snakke om språkhistorie i dag. I stedet skal jeg snakke om hvordan språk organiserer og bygger opp repertoarene sine av slektskapsord. Familie og slektskap har vært og er ekstremt viktig i mange av verdens kulturer, og det gjenspeiler seg i at mange språk har voldsomt omfattende repertoar av slektskapsord. Der hvor norsk f.eks. har de to ordene søster og bror, finnes det urfolkspråk hvor talerne bruker en hel jungel av ord for å beskrive søsknene sine. Eller ta ordene tante og onkel – på samisk har de fire ord for tante og fire ord for onkel, som vi skal se etterhvert. Men før vi går inn i denne ordjungelen, trenger vi litt teknisk bakgrunnsinfo om slektskapsord som fenomen.

Det første du må lære, er at slektskapsordene tilhører det vi kaller inalienable ord. Inalienable ord er ord som alltid må ha en eier. Hvordan kan onkler og døtre og mødre ha eiere? Jeg mener ikke eierskap i tradisjonell forstand, men snarere det at en onkel eller ei datter må være noens onkel eller datter. Du kan ikke være en onkel om du ikke har en nevø eller ei niese å være onkel til. Du kan ikke være ei søster eller en bror hvis du er enebarn. Og du kan ikke være mor eller far om du ikke har noen barn å være mor eller far til.[2]

Men en enda viktigere ting om slektskapsord, er at en og samme person kan beskrives med forskjellige slektskapsord, avhengig av hvilken “eier” du relaterer vedkommende til. Jeg, for eksempel, er en sønn om du beskriver meg i relasjon til ekteparet Sigfrid og Ulf Eriksen (hei, mamma og pappa!), men jeg er en bror om du beskriver meg i relasjon til Tom og Rune, og en onkel om du beskriver meg i relasjon til Helle og Morten.

Så nå trenger vi litt fagtermer. Hva skal vi kalle “eieren” og “den eide” i en slektskapsrelasjon? Man kunne brukt tekniske termer som possessor og possessum, men for at dette ikke skal høres ut som et kurs i demonutdrivelse, har jeg bakt sammen noen mer lettforståelige termer: Hovedpersonen er den personen som slektskapstermen setter ord på – mens ankerpersonen er den personen vedkommende beskrives i forhold til med det ordet. Så når jeg som hovedperson kalles en sønn, så er det hvis ankerpersonen er Ulf eller Sigfrid, men om jeg som hovedperson kalles en bror, så er det hvis ankerpersonen er Tom eller Rune.

Følgelig beskriver alle slektskapsord en relasjon mellom en hovedperson og en ankerperson. Ei grandtante er en hovedperson som har en ankerperson ett skritt til sida og to skritt ned i slektskapstreet (din brors/søsters barnebarn), og en tremenning er en hovedperson som har ankerpersonen to skritt opp i treet, et skritt til sida, og så to skritt ned (din besteforelders søskens barnebarn).

Slektskapsord beskriver ikke bare sjølve relasjonen mellom hovedperson og ankerperson. Veldig ofte legger disse ordene til litt ekstrainformasjon om disse personene, og den vanligste informasjonen er kjønn og alder. Så sjøl om søsken er en kjønnsnøytral term på norsk, så pleier man sjelden eller aldri si at “Anja/Rune er mitt søsken”. Når vi sier at Anja er noens søster, og Rune er noens bror, så spesifiserer vi altså ikke bare relasjonen mellom personene, men vi spesifiserer også kjønnet til hovedpersonen (men som vi skal se etterhvert er det i tillegg mulig å spesifisere kjønnet til ankerpersonen, men la oss vente litt med såpass heavy saker). Språk pleier veldig ofte å spesifisere kjønn i slektskapsord, men vil av og til la visse relasjoner være kjønnsnøytrale. Ta bruken av ordene fetter, kusine og søskenbarn, hvor det finnes forskjeller i norske dialekter. Da jeg vokste opp på Sørvestlandet, så var fetter og kusine ord som jeg kun støtte på i Donald, jfr. Fetter Anton og Fetter Klodrik – eller jeg støtte på dem når jeg snakka med østlendinger. På min egen dialekt pleide vi bare å si søskenbarn, også om enkeltpersoner.

Aldersforskjell da? På norsk kan vi velge å utdype om en bror er en storebror eller en lillebror, altså om hovedpersonen er eldre eller yngre enn ankerpersonen. På noen språk er man derimot tvunget til å påpeke denne forskjellen, så slike språk har ikke noe ord som bare betyr bror – man er nødt til å spesifisere om det er en storebror eller en lillebror. Liknende aldersdistinksjoner finner vi flere andre slektskapsord, som vi skal se straks.

Jepp, men da tror jeg vi er klare for å gå ut på dypt vann. La oss starte med tanter og onkler. Legg merke til at på svensk må man spesifisere om tanter og onkler er på morsida eller farsida. Farbror og faster er på farsida, morbror og moster er på morsida. Men dog, her kan man tross alt se at ordene er bygd opp på grunnlag av ord som far, mor, bror og syster, og man kan avlede betydningene til ordene fra disse grunnelementene, far+bror er fars bror. Men la oss så gå til nordsamisk (det største av de samiske språkene). Der har de et vell av ord for tanter og onkler, og deres ord er ikke sammensetninger som på svensk, men derimot enkle, grunnleggende ord, der en stakkars samiskstudent må pugge betydninga for hvert enkelt:

Eahki = fars eldre bror

Čeahci = fars yngre bror

Eanu = mors bror (eldre og yngre)

Máhka = inngifta onkel

Goaski = mors eldre søster

Muottá = mors yngre søster

Siessá = fars søster (eldre og yngre)

Ipmi = inngifta tante

Nå blei det plutselig ikke så lett lenger, nei. Legg merke til at nordsamisk her spesifiserer informasjon om mellomleddene i relasjonen mellom hovedperson og ankerperson. Når man er ei tante, så må man fra hovedpersonen gå ett skritt til sida i slektskapstreet (dvs. til hovedpersonens søster eller bror), og deretter ett skritt ned (til dennes barn) for å komme til ankerpersonen – så personen midt i mellom er et mellomledd. Samisk spesifiserer altså informasjon om kjønn og alder til dette mellomleddet, og også om man må over et ekteskapsledd underveis, som i tilfellet med inngifte tanter og onkler.

Noe liknende ser vi i ordene for svoger og svigerinne på russisk. Russisk har her hatt et veldig komplekst system av ord. Dette systemet er visst i ferd med å forenkles i dagligtalerussisk, men for å gi et innblikk i hvordan det har vært, kommer her noen av ordene for svoger:

Деверь (dever´) = ektemannens bror

Шурин (shurin) = konas bror

Зять (zjat´) = søsteras ektemann (brukes også om svigersønn)

Свояк (svojak) = konas søsters ektemann

Men de nordsamiske og russiske dataene er bare en start. Nå skal vi gå over på noe av det aller mest fremmedarta, nemlig når ankerpersonens kjønn blir avgjørende for ordet man bruker. La oss se på ordene for søster og bror i en del språk, hvor altså en avgjørende faktor ikke bare er om du snakker om ei søster eller en bror, men også om vedkommende er søster eller bror til ei kvinne eller en mann. På inuittspråket på Vest-Grønland har vi for eksempel følgende ord for søsken:

Aleqa = eldre søster av mann

Najak = yngre søster av mann

Ani = eldre bror av kvinne

Aqqaluaq = yngre bror av kvinne

Angajoq = eldre søsken av samme kjønn som ankerperson (eldre bror av mann, eldre søster av kvinne)

Nukaq = yngre søsken av samme kjønn som ankerperson (yngre bror av mann, yngre søster av kvinne)

Så hvis du på vest-grønlandsk skal si “Dette er storebroren min”, så må du altså bruke ordet ani hvis du sjøl er kvinne, men angajoq hvis du sjøl er mann. Men angajoq kan brukes av ei kvinne om hun vil si “Dette er storesøstra mi”.  Dette er komplisert når man er vant med det norske systemet – men dette er langt fra den eneste måten man kan bygge opp et repertoar av ord for søsken ut fra kjønn- og aldersforskjeller på hovedperson og ankerperson. La oss ta et annet eksempel fra crow, et indianerspråk fra Montana i USA:

Isaalá = eldre bror av kvinne

Iiká = eldre bror av mann

Isahkáata = eldre søster (av ankerperson av begge kjønn)

Isooká = yngre søster av kvinne

Isahchíita = yngre søster av mann

Ichuuká = yngre bror (av ankerperson av begge kjønn)

De samme faktorene ligger til grunn, men vi får altså et helt nytt system. Men er det bare obskure urfolkspråk som er sånn? Nei, la oss gå til koreansk, hvor vi får et tredje system:

Nuna = eldre søster av mann

Ŏnni = eldre søster av kvinne

Hyŏng = eldre bror av mann

Oppa = eldre bror av kvinne

Tongsaeng = yngre søsken (uavhengig av ankerpersonens kjønn)[3]

Dette var en liten smakebit på hvor kompliserte slektskapsord kan være. Én liten ting før vi sier takk for i dag: Vi har sett at alle slektskapstermer er relasjoner mellom to personer – men dette minner litt om hvordan f.eks. et verb beskriver ei handling som knytter sammen to personer. Ta verbet “kysse” – det krever to personer, en som kysser og en som blir kyssa, “jeg kysser deg”. Dermed er det enkelte språk som kan la slektskapsordene sine oppføre seg nettopp som verb. La oss gå tilbake til vestgrønlandsk. Ordet for sønn på dette språket er erneq, og ut fra dette ordet kan man lage verbet erneraa, som betyr “å ha noen til sønn”. Dette verbet brukes til å uttrykke det samme som vi på norsk sier med setninga “X er sønnen til Y”, men der vi på norsk har hovedpersonen som subjekt i setninga, og ankerpersonen lenger uti, så lar vestgrønlandsk ankerpersonen være subjekt, og hovedpersonen objekt. Her er et eksempel:

Annap Piitaq erneraa = Peter er Annas sønn.

Anna er her subjekt og Peter (Piitaq på vestgrønlandsk) er objekt. Og liknende verb kan man altså lage av alle slektskapsordene på vestgrønlandsk. Så om Star Wars VI en dag skal spilles inn i en grønlandsk versjon, så kommer den berømte setninga “I am your father, Luke” til å bli:

Ataataraarma, Luke![4]

5586933_1

 


[1] Stjernetegnet her er en vanlig måte å markere at dette er et ord vi ikke har skriftlig eller muntlig bevis for at har eksistert i denne formen, men vi har rekonstruert ordet ut fra etterkommerordene det har i dag. H er ikke to hydrogenatomer, men derimot en av de såkalte laryngalene, noen mystiske lyder som blei brukt på ur-indoeuropeisk, og som man ikke helt veit eksakt hvordan blei uttalt, men som antakeligvis var noen gutturale strupelyder.

[2] Ikke misforstå – jeg mener ikke at du må være en biologisk slektning. Du kan fint være far/mor til adoptivbarn, stebarn, og alle andre mulige ikke-biologiske relasjoner.. Hovedpoenget er at det uansett må finnes noen som du utfyller rollen som mor/far for, for at du skal kunne være mor/far.

[3] Det finnes flere måter å gjengi koreanske ord med latinske bokstaver. Jeg har valgt én av dem, men på en annen måte som vel så ofte brukes, vil for eksempel ŏnni bli eonni, og tongsaeng dongsaeng.

[4] Verbformen ataataraarma er en bøyningsform av verbet ataataraa,”å ha noen til far” avleda av ordet ataata, “far”. Ataataraarma er bøyd slik at subjektet står i andre person entall, og objektet i første person entall (vestgrønlandske verb må samsvarsbøyes med både subjektet og objektet). Jeg har bakt sammmen dette ordet sjøl ut fra informasjonen i vestgrønlandsk-grammatikken i hylla mi, så ta høyde for at jeg kan ha gjort noen feil underveis, men jeg tror dette skulle være korrekt.

 

«Hvorfor bruker du tid på en populærvitenskapelig blogg, egentlig?»

Standard

Om vi vil alternative fakta, kunnskapsforakt og liksomekspertise til livs, trenger vi flere kunnskapsformidlere. Bli med på dugnaden! 

Spørsmålet i tittelen på dette innlegget har jeg fått noen ganger etter at jeg oppretta Språknerderiet. For all del, jeg får hovedsakelig gode tilbakemeldinger og klapp på skuldra, men innimellom føler jeg meg bitte litt mistenkeliggjort. Burde jeg ikke egentlig konsentrere meg om avhandlinga? Hva er det jeg egentlig får ut av det? Og er det ikke egentlig nok populærvitenskapelige blogger der ute?

blogg

For å ta det første først: De gangene jeg ikke greier å konsentrere meg om avhandlingsskriving, er det ikke på grunn av bloggen. Blogg og avhandling er to vidt forskjellige ting, og å holde på med det ene trenger vel ikke være til hinder for det andre? Jeg er også glad i å løpe, lese og strikke, og bruker en del tid på det – det stjeler like lite (evt. mye) av oppmerksomheten fra avhandlinga som blogginga gjør.

Under har jeg lista opp noe av det jeg får ut av å blogge om språk – til inspirasjon for andre som vurderer å opprette en populærvitenskapelig blogg:

  • Øving i å skrive pedagogiske tekster. Det er varmt anbefalt! Jeg er sikkert ikke den eneste som trenger det.
  • Et litt annet perspektiv på språkvitenskapelige tema, og kontakt med både profesjonelle og ikke-profesjonelle språknerder.
  • Utløp for skrivelyst. For noen av oss kan det faktisk være lystbetont å skrive, og det henger kanskje sammen med det første punktet.
  • Det er lærerikt, og jeg får repetert en del emner.

Her kommer forsvarstalen (les: forsvarspunktlista) for bloggens eksistens:

  • Det er mange språknerder der ute, inkludert skapspråknerder. Noen av disse har forhåpentligvis glede av å lese tekstene her.
  • Jeg har lyst til å vise at språk handler om mer enn preskriptive regler og «skikk og bruk». Grammatikk er en skattkiste av interessante fenomener!
  • Det fins mange gode språkvitenskapsformidlere, men det er plass til flere.
  • Grammatikk er så fascinerende at jeg bare skrive om det.

Til slutt vil jeg si at en av de viktigste grunnene til å formidle kunnskap – i disse postfaktuelle tider – er denne:

If serious academics do not attempt to reach a wider audience, someone else will, and there is no guarantee that they are going to uphold the intellectual standards that we desire. Without a change in the existing academic culture, we will continue to see public debate on important issues derailed by factual errors and invalid reasoning. If we really are committed to the old-fashioned ideals of education and the pursuit of knowledge — and in today’s corporate environment, that is no longer a given — it seems that we should be rewarding the attempt to reach a broader audience.Paul Dicken i The Chronicle of Higher Education.

Akademikere og fagfolk der ute: Ikke knug på kunnskapen din. Ta mer plass! 


PS: Vil du skrive gjesteinnlegg på Språknerderiet, så ta gjerne kontakt!

Skjønner du en døyt?

Standard

Ord for bittesmå eller ubetydelige ting kan bli morgendagens negasjonsmarkører.

Det å kunne negere (nekte) et utsagn ved hjelp av enkle markører er et universelt trekk ved menneskelige språk. I norsk bruker vi den enkle negasjonsmarkøren ikke for å snu en setning fra umarkert positiv til markert negativ:

Barna sover > Barna sover ikke.

I skriftlig fransk, derimot, brukes to ord på hver sin side av verbet for å markere at handlinga er negativ:

Les enfants dorment > Les enfants ne dorment pas.

Opprinnelig var det bare ne som markerte negasjon, mens pas er et nyere tilskudd. I muntlig fransk kan man ofte droppe ne nå til dags, sånn at pas blir stående som den eneste markøren av negasjon, og dermed har tatt over jobben. Opprinnelig betydde (og betyr) pas ‘skritt’ eller ‘steg’, men akkurat i denne spesifikke konteksten har det endra betydning til å bare bety nektelse. Åssen kunne det skje?

Når vi negerer utsagn, kombinerer vi det ofte med ord som uttrykker noe smått eller ubetydelig, for å markere hvor sterk negasjonen er. For eksempel kan vi si:

Han har ikke spist en smule i hele dag.
Jeg skjønner ikke et kvekk.
Hun drikker ikke en dråpe på fest.
Jeg bryr meg ikke en døyt.[i]

Disse minimerende orda, døyt, smule, grann, kvekk osv., har det til felles at de uttrykker svært liten grad av noe. Når de brukes sammen med negerte verb (forstår ikke, har ikke spist), understreker de graden av negativ betydning: Om han ikke har spist en smule engang, så har han virkelig ikke spist. Det var gjennom slik språkbruk det franske pas blei «rekruttert» inn som negasjonsforsterker (‘Jeg gikk ikke et skritt engang’). Pas blei etter hvert omtolka (reanalysert) som del av nektelsesmarkøren, og mista den gamle betydninga.

Når vi skal understreke graden av negasjon, er det ofte de minimerende og negasjonsforsterkende orda som får trykk, og ikke den opprinnelige negasjonsmarkøren:

Du eier ikke et snev av fornuft!
Je ne sais pas! (‘Jeg veit ikke’)

Dermed er det en viss sjanse for at den opprinnelige negasjonsmarkøren blir lydlig redusert, som i fransk, hvor ne kan forsvinne helt i tale. I norsk er også ikke redusert i mange tilfeller (Du ha’kke peiling), men det kan ikke utelates helt uten at negasjonsbetydninga forsvinner.

Opphavet til ikke er faktisk ikke så ulikt opphavet til fransk pas. I tidlig norrønt kan man se rester av den gamle negasjonsmarkøren ne, som kom foran verbet: ”Haraldr ne veit”. Som vi veit har ne blitt erstatta av ikke, som kommer bak verbet: ”Harald veit ikke”. Måten dette skjedde på, var at en variant av ekki (> ikke) blei brukt som en negasjonsforsterker sammen med ne, på samme måte som pas i fransk blei brukt med ne, altså: ”Haraldr ne veit ekki. Ekki kommer av sammensetninga eitt-gi, som betyr omtrent ’en eneste ting’ – altså et minimerende uttrykk som forsterka den opprinnelige negasjonen.

Den danske språkforskeren Otto Jespersen var en av de første til å beskrive slike endringer i detalj i 1917, og derfor kalles de Jespersens syklus. Med andre ord en skandinavisk oppdagelse vi kan unne oss å være stolt av!

otto_jespersen

Otto Jespersen (fra Wikimedia Commons)


[i] Døyt var opprinnelig navnet på en liten kobbermynt ifølge Bokmålsordboka.

Spesialenheten for språkkriminalitetssaker

Standard

Jeg prøver å se for meg åssen det hadde vært om vi hadde fått et skikkelig språkpoliti. Hadde de greid å hindre språklig latskap, forvitring og forflatning?

Språkpolitiet hadde bestått av regelridende konstabler, i hovedsak middelaldrende menn, siden de har pondus til å fylle ut språkpolitiuniformen (brun cordfløyel). Oppgavene hadde vært å følge med i kommentarfeltet på VG, tenåringsblogger og andre steder på nettet hvor kommaene flyter og kriminaliteten blomstrer. De hadde også utført skolerazziaer for å avdekke sammenblanding av de/dem, feil bruk av ordet ”bjørnetjeneste”, og bruk av pronomenet henne på subjektsplass. Spesialtrente hunder med store ører (Corgi) hadde spora opp kj– og skj-sammenfall og lys l i ord som ball og hall. Arrestert ungdom havner på Bastøy skolehjem for uskikkelige barn.

Folk som ikke klarer å avvennes med å skrive feil, begynner etter hvert å møtes på krypterte nettsteder. Her kan de få utløp for sine kriminelle sider, og bedrive både slurv, slendrian og slapphet uten risiko for å bli spora. De blander sammen og/å, da/når, og idiomatiske uttrykk, gjerne på nattetid mens familien sover intetanende. I tillegg brekker de barskeste opp sammensatte ord med kubein. Dette er de tyngste kriminelle bandene selvsagt, de som kaller seg Slendrians Angels.

Ikke-østlandske dialektbrukere blir naturligvis ikke tatt for feil i talespråket, ettersom deres måte å avvike fra standarden er eksotisk og vakker, mens avvik som begås i småstedene i nærheten av Oslo er talefeil. Straffeutmålinga i slike språkfeilsaker vil variere. Blir man tatt for bruk av ordet skjedekollisjon, er man heldig om man slipper unna fengsel. Anking er ikke tillatt, for språkdomstolen veit uansett alltid best. Formildende omstendigheter kan være forsøk på å være morsom – i så fall blir forbryteren dømt til rehabilitering. Malen for språklig korrekthet er for øvrig ordbøker, lydopptak og skriftlige kilder fra 1967, året før medlemmene av språkdomstolen blei gamle.

186_grammarpolice

Fra theawkwardyeti.com

Språklige pekefingre

Standard

Dette innlegget handler om en av mine favorittgodtebiter i grammatikken, nemlig demonstrativer. Demonstrativer er en slags språklige pekefingre, men ikke av den advarende eller normative typen. De fins i alle verdens språk, og de er eldgamle fossiler sammenlikna med andre lukka ordklasser, som preposisjoner eller artikler.finger_pointing

Det mest grunnleggende vi bruker demonstrativer til, er å peke ut en bestemt gjenstand, person, hendelse eller sted (en referent) for andre, ofte sammen med fysisk peking:

Se på den (nissen) der!

I doktorgraden min studerer jeg bruken og utviklinga av demonstrativer, og det er ikke til å legge skjul på at jeg ofte får høre at det virker veldig smalt. Med fare for å høres innbilsk ut vil jeg si at det er en stor misforståelse! Demonstrativer er nemlig en språklig gjenspeiling av mentale ferdigheter som er spesielle for oss mennesker.

jointattention

Felles oppmerksomhet

Når du bruker et demonstrativ for å peke ut en bestemt gjenstand, styrer du oppmerksomheten til samtalepartneren din over på denne gjenstanden. Da har dere oppnådd «joint attention»/»meeting of minds», eller felles oppmerksomhet på norsk, som er en ferdighet som læres ganske tidlig hos de aller fleste barn. Man trenger ikke bruke verbalspråk for å oppnå felles oppmerksomhet – man kan bruke blikk, nikk, peking, eller andre gester. Utviklinga av felles oppmerksomhet henger også tett sammen med utviklinga av «theory of mind», som er evnen til å sette seg inn i andres tanker, intensjoner, ønsker og følelser. Før barn utvikler evnen til å forstå at andre ikke nødvendigvis tenker på eller ser på det samme som det de sjøl ser på, vil de heller ikke forsøke å rette andre menneskers oppmerksomhet mot det de er interessert i. Etter hvert som barn begynner å ville dele oppmerksomhet med andre mennesker, lærer de seg også å bruke demonstrativer som hjelpemiddel for å oppnå det.

Demonstrativer er sannsynligvis eldgamle. Det er selvfølgelig vanskelig å si noe sikkert om urmenneskespråket, men mange forskere mener at demonstrativer må ha vært en sentral del av språket allerede i de tidlige stadiene. For det første fins de i alle verdens språk i dag, og de har en helt essensiell funksjon i kommunikasjon, nemlig å bidra til å oppnå felles oppmerksomhet. For det andre er de blant de første orda barn lærer å bruke, og de er tett knytta til ikke-språklige gester.

Demonstrativer er blant de orda som har en tendens til å havne i det grammatiske sluket. De utvikler seg ofte til personlige pronomen, bestemte artikler og subjunksjoner, så på mange måter likner de stamceller som har en rekke potensielle funksjoner. I norsk har f.eks. den etterhengte artikkelen –en utvikla seg fra demonstrativet hinn, og den foranstilte artikkelen den (den snille nissen) har utvikla seg fra demonstrativet þann, som også har gitt opphav til subjunksjonen at (fra nøytrumsformen þat). Men det er ingen ord som «blir til» demonstrativer. De kan endre form ved at de blir forsterka av andre ord, men det er en annen prosess enn grammatikalisering. Demonstrativer er altså et eksempel på at ikke all grammatikk oppstår gjennom grammatikalisering. Røttene deres er så gamle at det ikke er mulig å spore dem tilbake til noen andre ord fra andre ordklasser, som substantiv eller verb. Dette gjelder alle språk, og det er derfor en veldig sterk hypotese, men den står fortsatt.

Grammatiske endringer skjer gjennom prosesser som vi fortsatt veit lite om. Hva er det som gjør at demonstrativer er «stamceller» som svært ofte utvikler seg til andre grammatiske markører? Og hva er det som gjør at andre språklige stamceller, som substantiver, ofte utvikler seg til preposisjoner, men ikke til demonstrativer? Det er gåter som er verdt å forske på, spør du meg.


Hvis du vil lese mer om sammenhengen mellom felles oppmerksomhet og demonstrativer, kan jeg anbefale denne fagartikkelen av Holger Diessel, publisert i Cognitive Linguistics i 2006.

Har noen språk mer konkret uttrykksmåte enn andre?

Standard

Det grammatiske sluket skreiv jeg om åssen grammatikk blir til ved at konkrete innholdsord som substantiv og verb avbleikes og får mer abstrakt betydning. Men dersom grammatikk oppstår på denne måten, fins det da noen språk som ikke har «kommet like langt» som norsk eller engelsk, altså som ikke har like velutvikla grammatikk, men uttrykker ting mer konkret?

I gamle dager kunne man finne lingvister som mente det, også her i Norge. Dette ser vi blant annet i boka Språket og menneskene fra 1948 av den store og innflytelsesrike lingvisten Alf Sommerfelt, som mente at det var en relativ sammenheng mellom ulike kulturtyper og språktyper. Han skriver:

Sammenligner vi nå språktypen med det kulturtrinn der er herskende hos det folk som taler språket, vil vi som hovedregel finne ut at lavtstående kultur svarer etter våre begreper språk med forunderlig konkret uttrykkssett, mens de moderne européiske språk har utviklet språktyper hvor de konkrete og abstrakte forestillinger er ganske annerledes atskilt.

Sommerfelt snakker hovedsakelig om kulturer og ikke raser, og han påpeker at han ikke mener det ikke er noen nøyaktig overensstemmelse. Likevel mente han altså, som mange lingvister på den tida, at noen språk ikke hadde like velutvikla grammatiske uttrykksmåter som de europeiske språka. Jeg påstår ikke at jeg garantert hadde vært noe hederlig unntak fra dette tankesettet om jeg hadde vært språkviter på den tida. Det er selvfølgelig lett å argumentere mot gammal og utdatert forskning når så mange vitenskapsfolk har gjort en uhorvelig mengde forskning i mellomtida. Poenget med dette innlegget er å vise hvorfor vi ikke lenger tenker som Sommerfelt og andre gjorde, sjøl om vi sier at grammatikk oppstår fra konkrete uttrykk.

Som støtte for påstandene sine om sammenhengen mellom «lavkultur» og konkret uttrykksmåte nevner Sommerfelt blant annet bøyingsklassemarkører («klassifiserende prefikser») som brukes på substantiv i bantuspråk. Substantiva i subiya deles inn i klasser som f.eks. personer (ba-) og objekter (tsji-), og hver klasse har sitt prefiks. Adjektiv som står til substantivet, får også et slikt prefiks som samsvarer med substantivklassen. Dette likner grammatisk kjønn i indo-europeiske språk, men Sommerfelt mener at vi har kommet lenger i utviklinga her, fordi grammatisk kjønn ikke lenger er så konkret som det en gang har vært – intetkjønn i norsk er f.eks. mer abstrakt enn personklassen i et subiya. Problemet her er at sjøl om det fins like utviklingstendenser i ulike språk, og det ene har «gått videre» i grammatikaliseringa av en bestemt kategori enn det andre, så har de starta på ulike tidspunkt. Derfor kan ikke forskjellen tas til inntekt for at det er noen sammenheng mellom uttrykksmåte og tenkemåte. Jeg kan dessverre ikke mye om subiya, men jeg kan garantere at det har andre grammatiske trekk og kategorier hvor utviklinga «har gått lenger» enn i indo-europeiske språk. Grammatikalisering er nemlig noe som skjer hele tida, og det igangsettes hele tida.

En annen grunn til at det kan oppstå misforståelser om fjernere språk, er at forskeren har en annen oppfatning av det grammatiske uttrykket enn det språkbrukerne har. En forsker vil ofte vite etymologien til funksjonsordet eller affiksene hen studerer, og dersom hen fortsatt tenker seg at den gamle betydninga sitter igjen, så ser uttrykket mer primitivt ut: Jeg bor hos mamma kan vrangvillig tolkes som Jeg bor hus mamma (for preposisjonen hos kommer nemlig av substantivet hus), og det ser jo litt fattigslig og konkret ut.

Sommerfelt skriver at de såkalt lavkulturelle språka etter våre begreper er «umåtelig innviklede», og at «visse indianerspråk må opplyse om tingene er sittende, stående, liggende, osv.». Man blir nok ekstra oppmerksom på slikt når man studerer et språk som ikke et ens eget, for det ser ut til at Sommerfelt at sett bort fra at dette også gjelder for norsk. Når vi snakker om hvor ting befinner seg, bruker vi svært ofte verba sitte, ligge og stå: Melka står i kjøleskapet, boka ligger på bordet, osv. Og tendensen til å bruke sitte gjelder også i stor grad når vi skal uttrykke pågående handlinger: Jeg satt og skreiv et brev da det banka på (i stedet for bare Jeg skreiv da det banka på).

Det som virker omstendelig, konkret og unødvendig for oss, kan være en del av den automatiserte grammatikken i andre språk. Hvorfor «må» vi uttrykke om noe er entall eller flertall, bestemt eller ubestemt, og attpåtil både på adjektiv og substantiv? Vel, det er en del av grammatikken vår, og det er ikke mer nødvendig av andre grunner enn at det har blitt sånn. Det går jo greit likevel, da. Like greit som å si at melka står i kjøleskapet i stedet for å si at melka er i kjøleskapet.

Grammatikken er på ingen måte ikke mer velutvikla i vår del av verden, og vi kan også uttrykke oss «forunderlig konkret».

languages

Fra lausti.com

Jakten på den egentlige da-og-når-regelen

Standard

Av Pål Kristian Eriksen eriksen

 

 

Brudd på da-og-når-regelen er en evig kilde til fortvilelse og magesår hos norsklærere og språkpurister. For som vi lærte på skolen, er følgende setning språklig finfin:

 Da jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Følgende setning, derimot, får mennesker fra møblerte hjem til å rase og fråde, og rødpenner til å eksplodere i ei sky av sint blekk:

Når jeg var barn, snakket alle grammatisk korrekt norsk.

Og om man ikke raser og eksploderer, så påpeker man i alle fall den logiske bristen: “Når du var barn? Så du har vært barn flere ganger, du? Husker du ikke at det heter den gang da, hver gang når?”

Så hvorfor kan folk aldri lære, når regelen er så enkel og grei som den er? Men kanskje det ikke er sånn at bruken av da og når kan defineres etter denne gamle skoleregla – kanskje det finnes en helt annen da-og-når-regel? Det er hypotesen jeg skal følge opp i dette innlegget, og jeg skal se nærmere på hvordan vi faktisk bruker da og når.

Men hold an, sier du kanskje nå – en helt annen regel? Hvor skulle den komme fra? Er dette noe norsklærerlauget har holdt skjult for allmennheten i alle år? Men som språkforskere påpeker: Det som er grammatisk korrekt, er ikke nødvendigvis det du lærer deg på skolen, men derimot det du har oppe i hjernen. La oss ta et eksempel som er urelatert til da-og-når. I de følgende to setningene vil du som norsktalende fort se at (a) er riktig og (b) er feil[1]:

(a)       Norge vinner ikke kampen i kveld.

(b)       * Norge ikke vinner kampen i kveld.

Det samme gjelder de følgende to setningene:

(a)       Hvis Norge ikke vinner kampen i kveld, dør jeg.

(b)       * Hvis Norge vinner ikke kampen i kveld, dør jeg.

Legg merke til at i det første eksempelet, så må “vinner” komme foran “ikke”, men i hvis-setninga i det andre eksempelet er det omvendt, “ikke” må komme foran “vinner”. Og dette er noe som norsklæreren din antakeligvis aldri lærte deg, hun/han tok det sannsynligvis aldri opp i undervisninga, og du måtte aldri pugge noen huskeregle om dette fenomenet.. Allikevel kan du det. Dette er en mental grammatisk regel, som du og alle andre med norsk morsmål har oppe i hjernen. Og jeg vil nå se om vi kan finne en liknende regel for bruken av da og når[2].

For det første ser vi at språkbrukerne tross alt holder den siste halvparten av skoleregla hellig. Hvis noe hendte flere ganger, og man skal snakke om det som skjedde hver av disse gangene, så bruker folk når, og ikke da. Hvis du skal fortelle om noe som pleide å skje under julefeiringene du hadde som barn, og skal si setninga nedenfor, så ender du opp med å si når uansett, samme hvor lite du måtte bry deg om norsklærernes regler:

(a)       Når vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

(b)       * Da vi var på besøk hos mormor i jula, fikk vi julebrus og kakemenn.

Legg også merke til at tidsadverbialet i jula ender opp med å få ulike tolkninger her. I (a) kan den bety hver jul du hadde når du var liten, men i (b) må den bety jula i fjor, om setninga skal kunne høres naturlig ut.

I tillegg er det ingen som vil finne på å bruke da om en hendelse i framtida:

 (a)       Når jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

 (b)       * Da jeg blir hundre år gammel, skal jeg ha en kjempefest.

Om du som leser dette er 99 år gammel, og fyller 100 på lørdag, da kan du nok si (b), men dette er et spesialtilfelle som vi skal komme tilbake til. Gratulerer, forresten. Vi andre, som ennå er mange tiår unna å få telegram fra kongen, ender opp med å si (a) uansett, ellers høres det bare rart ut (eller det høres ut som om vi tar det for gitt at vi skal bli 100, og det skal vi feire her & nå – men vi kommer tilbake til dette seinere).

Så folk flest har tydeligvis en regel som vi kan formulere som hver gang når. Og gitt at den gang da signaliserer at da har med fortida å gjøre, så har de tydeligvis fått med seg dette også. Betyr det at alle slurv- og slendrianspråkbrukere sov seg gjennom litt av da-og-når-regelen, og bare fikk med seg ca. halvparten av den? Lite sannsynlig. Snarere peker det på det vi lurte på ovenfor: At det finnes en regel her, men den er ikke helt den samme som den du lærte av Lektor Rødpenne.

Det kritiske punktet er når vi skal snakke om enkelthendelser i fortid. I de fleste tilfellene da vil alle nordmenn, når de er ærlige mot seg sjøl, kunne bruke både da og når, til tross for den gang da-påbudet. Joda, gå tilbake til utgangseksempelet i dette innlegget, og kikk inn i dypet av din sjel. Samme hvor tro du er mot Per Egil Hegge og alt det han står for – kunne du ikke funnet på å si “Når jeg var barn…”? Ja, du må gjerne protestere, men det er i alle fall her folk pleier å synde mot det de lærte på skolen.

Men – det finnes et par tilfeller hvor da fortsatt er enerådende, litt som små Asterix-landsbyer i et land hvor når ellers har trengt seg inn overalt. Disse tilfellene blir ikke omtalt av den klassiske da-og-når-regelen, og det er dem vi skal se nærmere på, for å definere en mer korrekt regel. Sammenlign følgende to setninger:

(a)       Jeg satt og så på TV, da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

(b)       Jeg satt og så på TV, når jeg hørte et skrik fra naboleiligheten.

Om du skal fortelle en historie hvor skriket fra naboleiligheten kommer som en overraskende nyhet, noe som tilhøreren ikke var klar over skulle komme når du starter pent og pyntelig opp med “Jeg satt og så på TV…” – legg merke til at du da bruke da for at setninga skal funke. Legg merke til det å bruke når i en sånn kontekst butter i mot, på samme måte som “Hvis Norge vinner ikke i kveld…”.

Allikevel er jo ikke (b) en ugrammatisk setning (til tross for hva Hegge måtte mene om den), men den krever en annen kontekst. Se for deg at kriminalbetjentene Helmer og Sigurdsson kommer for å avhøre deg om hva du gjorde i det du hørte skriking fra naboleiligheten – da ville (b) fort kunne funke bedre.

Forskjellen mellom bruken av (a) og (b) her går på det som i lingvistikken kalles for informasjonsstruktur. Dette er kort og litt grovt fortalt hvordan vi organiserer setningene inn i hva som er kjent informasjon for tilhøreren, og hva slags ny informasjon vi kommer med. Når vi forteller en spennende historie som begynner med fred og ro og ingen fare foran TV-en, og plutselig forteller at det lød et skrik, da er både første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) og andre del (“da jeg hørte et skrik fra naboleiligheten”) ny informasjon. Når kriminalpolitiet avhører oss om hva vi gjorde når vi hørte skriket, da er derimot bare første del av setninga (“Jeg satt og så på TV”) ny informasjon – at du hørte et skrik veit politiet fra før av.

En tredje logisk mulighet er at hovedsetninga inneholder kjent informasjon, mens leddsetninga (eller bisetninga, om du er av den gamle skolen) er ny informasjon. Eksempelet vi ga ovenfor er ikke så godt å bruke her, men tenk deg at du spør en gammel sjøulk om når han fikk det arret han har på kinnet. Da kan han fint kunne bruke når i svaret sitt:

Det fikk jeg når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet.

Her er “Det fikk jeg” kjent informasjon, mens “når jeg sloss mot ninjaer i Sørkinahavet” er ny informasjon.

Som sagt, Hegge vil insistere på at det heter da både i sjøulkkonteksten og i kriminalpolitikonteksten – men folk ville fort brukt når der allikevel (eller da – begge deler går). I den spennende-historie-konteksten, derimot, hvor både hovedsetning og etterfølgende leddsetning er ny informasjon, da vil da være kongen på haugen uansett! Prøv sjøl å sjekke intuisjonene dine om følgende setninger, hvor begge deler er ny informasjon:

Indiana Jones hadde endelig kommet seg ut av gravkammeret, da yppersteprestenplutselig dukka opp foran ham.

Jeg trodde jeg hadde full oversikt over da-og-når-regelen, da en ekkel lingvist kom med motstridende informasjon.

Julenissen fløy inn over Nord-Russland, da en bakke-til-luft-rakett fikk ham inn på radaren.

Jeg gikk glad og fornøyd nedover gata, da jeg kom på hva jeg hadde glemt.

At informasjonsstruktur av denne typen får påvirkning på hva slags innlederord vi bruker i en setning, er forøvrig noe vi ikke bare finner i da- og når-setninger. Legg merke til at det engelske ordet because kan ha flere oversettelser til norsk, blant annet for og fordi. Men de brukes i to forskjellige kontekster, avhengige av informasjonsstruktur. Se på følgende to setninger:

(a)       Jeg tok med meg en paraply, for det så mørkt ut i horisonten.

(b)       Jeg tok med meg en paraply, fordi det så mørkt ut i horisonten.

Begge setninger forteller hvorfor du tok med deg en paraply, så i begge er andre del av setninga ny informasjon – men (a) er mest naturlig hvis både det at du tok med deg en paraply, og det at horisonten var mørk, er ny informasjon. Hvis det allerede er kjent at du tok med deg en paraply, og noen spurte deg hvorfor du gjorde det, så ville (b) vært et naturlig svar. For og fordi er ikke parallelle med da og når i alle andre henseende, men dette var bare for å vise at liknende fenomener finnes ellers på norsk.

Men vi er ikke ferdige ennå. Så langt har vi sett på hva som skjer når leddsetninga står til slutt – men hva om den står først? Da får man ikke samme effekten om begge setningsdeler inneholder ny informasjon.

Indiana Jones skimta huleåpninga i det fjerne – men når ypperstepresten plutselig dukka opp foran ham, skjønte han at filmen ennå ikke var slutt..

Igjen kunne vi gjort som Hegge anbefaler, og brukt da. Men i motsetning til eksemplene ovenfor, så er ikke når like ueffent her. Leddsetninga står her i den innledende posisjonen i setninga, og det er en posisjon som har spesielle egenskaper når det gjelder informasjonsstruktur, uten at vi skal gå inn på dem her. Det kan være én grunn til at vi får denne forskjellen. En annen grunn kan være at sekvensen vi forteller ting i, spiller inn på informasjonsstrukturen. I alle tilfelle får vi ikke et like klart svar her. Men – også ved innledende leddsetninger så viser det seg å være noen kontekster hvor da ikke lar seg plukke på nesa. La oss gå tilbake til huleåpninga og se hvordan det går med Indy:

(a)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Da platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

(b)       Indiana Jones kikka ut gjennom bergsprekken. Når platået utenfor var fullt av tempelvakter, bestemte han seg for å løpe inn i hulene igjen.

Gitt den konteksten at Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da må vi bruke da. Å bruke når høres derimot ut som om Indy sitter og venter, og ser platået langsomt fylles opp, og først når det er fullt, ja, da kan han ta turen inn i hulene igjen.

Igjen kan vi forklare forskjellen ut fra informasjonsstruktur. Hvis Indy finner ut at platået er fullt av tempelvakter i det han titter ut, da er tidspunktet som beskrives et kjent tidspunkt. Tidspunktet hvor platået er fullt av vakter, er det samme som det tidspunktet vi allerede snakka om (da Indy kikka ut). I (b), derimot, så lanserer leddsetninga et nytt tidspunkt – og dette tidspunktet er definert ved at platået er blitt fullt av tempelvakter.

Denne bruken av da er litt tørr og boklig, og vi kunne like gjerne brukt årsakssubjunksjoner som ettersom eller siden i stedet. Men den er fortsatt en kontekst hvor vi kan bruke da og ikke når, så den må med. Og legg merke til at den forklarer hvorfor niognittiåringer med bursdag på lørdag kan si “Da jeg fyller hundre år, skal jeg ha en kjempefest”. I det tidspunktet 99-åringen uttaler seg, er det sikkert at han/hun fyller hundre år, så det er et faktum som holder for det gitte tidspunktet. Vi som er 41, og mer usikre, må vente i spenning på et tidspunkt hvor 100-årsfeiringa blir sikker, og derfor bruke når enn så lenge.

Så hva kan vi konkludere med? Den gamle regla, den gang da, hver gang når, er tydeligvis ikke holdbar for å dekke de reelle forholdene. Men er den gang hvis det er ny informasjon som følger etter en annen ny informasjon, eller en utfyllende informasjon om et allerede kjent tidspunkt, i så fall da, og hvis hver gang eller framtid, i så fall når, ellers enten da eller når noe bedre? Den er mer korrekt, men ikke særlig skolevennlig. Men slik er grammatikk – det er bare i norsklærernes drømmer at reglene lar seg komprimere til enkle vers.

Dessuten er vi langt fra ferdige. Én ting er at vi burde prøve å finne en fellesnevner mellom de to kontekstene hvor bare da kan brukes – men jeg er en arbeidsledig lingvist som kun skriver dette for en blogg som ikke gir noen akademisk poenguttelling, så det får være måte på hva man kan forvente av meg.

En annen ting er at det fortsatt kan være kontekster vi ikke er klar over, hvor den ene subjunksjonen vinner over den andre, så vi må forske mer. Og i de tilfellene hvor språkbrukerne bruker både da og når, kan det vise seg ved statistisk etterprøving, at den ene er mer populær enn den andre. Kort fortalt: Vi har fortsatt ikke noen endelig da-og-når-regel. Men dette forteller noe om hva språkforskning er: Mange tror at språkforskere er mennesker som sitter med en ferdig fasit over hva som er rett og galt i språket, og at vårt samfunnsoppdrag er å forklare folk, vennlig men bestemt, hva man skal si og hva man ikke skal si. I virkeligheten er vi alle Indiana Jones’er, som sitter klar til å rykke inn i jungelen, eller i språkets hulrom, for å løse mysteriene. Vi veit at det finnes regler der inne, men vi veit ikke hva.

indiana

[1] Stjernetegnet markerer at setninga er ugrammatisk.

[2] Jeg kommer kun til å se på subjunksjonene da og når, siden det er dem da-og-når-regelen er ment å gjelde for. Det finnes i tillegg et når som er et spørreord (“Når kommer du i kveld?”), og et da som er et tidsadverb (“Da skal vi ha fest!”), men de er irrelevante i denne diskusjonen.

«Språk er rart, ass»

Standard

Skam-ungdommene bruker mange småord. Hva er greia med det, a? Og hva betyr egentlig ordet ass?

Ass er en kortform av altså, og er ett av mange småord vi kan bruke for å endre nyansen av det vi sier. Slike ord kalles pragmatiske partikler, og brukes blant annet til å forsterke (Du kan’ke bare slå noen i huet med ei flaske, liksom) eller dempe (Jeg bare trenger litt space). Pragmatiske partikler kan plasseres på veldig mange steder i setninga, men ass kan, så vidt jeg veit, bare plasseres bak: Da er du naiv, ass.

Jan Svennevig har forska mye på pragmatikk og talespråk, og skriver i denne artikkelen at det er ideen om at ord er til for å beskrive verden, som ligger til grunn for nedvurderinga av partikler som liksom, ass og bare. Det gjør at slike småord virker unødvendige, sjøl om de brukes svært ofte i muntlig språk.

En annen grunn til at pragmatiske partikler nedvurderes, er at de er assosiert med ungdomsspråk. Det som nedvurderes av de voksne, blir ofte oppvurdert av de unge. I tillegg til å bruke ass og liknende ord av funksjonelle grunner, bruker ungdommen dem også for å markere gruppetilhørighet.

Hva brukes ass til? Slik jeg oppfatter dette ordet (jeg har ikke forska på det!), har det hovedsakelig en forsterkende funksjon (eksempler fra kommentarfeltet til Skam):

  • Elsker denne serien, ass.
  • Eskild er søt som vil hjelpe Isak, men ellers takk ass.
  • Noora, ass. Min nye heltinne.
  • Språk er rart ass. (!)

I tillegg brukes ass ofte når man vil overbevise noen om at det man sier er sant eller viktig: Det her må du se, ass. Og det er som regel snakk om forsterking av en følelse eller en mening om noe, og ikke av reine faktaopplysninger. Men her skjer det tydeligvis noe i språket, for Skam-Jonas kan nemlig si ting som Jeg tror det er min, ass (mobil som ringer), uten at det er oppsiktsvekkende på noen måte at mobilen hans skulle ringe. Denne bruken av ass er på en måte overraskende, men samtidig er det forventa at bruksområdene til pragmatiske partikler endrer seg, og at det kan skje raskt også.

Det er flere som lurer på åssen ass brukes, blant annet danskene, som nå har fått opp øynene for Skam. Så til slutt her har vi i hvert fall et eksempel på åssen ass ikke skal brukes:

skam_ass

Takk til Per Erik Solberg for skjermdump. 

Hvorfor ikke Språkgeekeriet?

Standard

Bloggplattformen til Språknerderiet, WordPress, informerte meg nylig om at domenet sprakgeekeriet.com er ledig:

språkgeekeriet.PNG

WordPress har altså på en eller annen måte greid å analysere navnet Språknerderiet morfologisk, trukket ut -nerd-, og funnet noe som kan være en passelig erstatter, nemlig geek. Visst er det en del likheter mellom nerd og geek, men jeg hadde aldri funnet på å kalle meg sjøl språkgeek, eller bloggen for Språkgeekeriet.

For det første klinger ikke Språkgeekeriet like bra som Språknerderiet, men for det andre er det en betydningsforskjell her også. Dette er min personlige oppfatning av forskjellene: Både nerding og geeking handler om å være veldig interessert eller opphengt i et bestemt felt, men geeking gjelder mer spesifikt for data, teknologi, fantasy og spill. Nerdeinteresser spenner derimot fra alt fra fonologi og kjemi til reptiler og hester. Ordet geek har kanskje også bittelitt flere negative konnotasjoner, men verken geeker eller nerder er kjent for å ha supergode sosiale antenner. Om man googler «geek vs. nerd» finner man fort ut at det ikke er særlig bred enighet om hva distinksjonen går ut på, så ikke ta dette som noen fasit…

Hvem er språknerdene? Språkforskere er profesjonelle språknerder, men man kan fint være språknerd på deltid eller i fritida også (leser du her, er du mest sannsynlig en slags språknerd). Hovedkriteriet, slik jeg oppfatter det, er at en språknerd ikke bruker tid på språk av nødvendighet, f.eks. for å lære seg businessengelsk eller kaféspansk, men av rein nysgjerrighet. Misforstå meg rett, det er ingenting galt i å ville vite mer om språk for å oppnå noe annet, men poenget er at da oppfyller man ikke nerdekriteriet. En nerd er interessert i noe ganske enkelt fordi hun er interessert.

En bekjent av meg fortalte at hun oppfatta navnet Språknerderiet som veldig beskjedent, men jeg oppfatter det faktisk mer som sjølskryt. Budskapet med navnet er uansett dette: Her gis ingen råd; bloggen skal trigge nysgjerrigheten for språklige fenomener.

Hva mener du er forskjellen på en nerd og en geek? Kom med forslag her, eller aller helst på Facebook.

To jævla rare ord

Standard

Av Pål Kristian Eriksen

Banneord er en uglesett og ignorert del av språket vårt – ordene anses som vulgære og platte, og det å bruke mye av dem blir gjerne sett på som et tegn på å ha dårlig språkfølelse. Skikk-og-bruk-aspektet skal jeg ikke diskutere her, men reint lingvistisk sett er dette kjempespennende ord, og når man ser nøyere etter på dem, dukker det til og med opp særskilte grammatiske regler for bruken av disse ordene, og stol på meg – sjøl den mest vindskeive sjømann kan bruke disse grammatiske reglene perfekt![1] Langt fra noen dårlig språkfølelse, det!

I denne teksten har jeg tenkt å fokusere på ordene «jævla» og «jævlig». Tilsynelatende veldig like ord, om man kunne tro de betydde det samme, og at «jævla» bare er litt mer saftig og folkelig enn «jævlig», sånn som «faen» og «fanden» – men dette stemmer ikke i det hele tatt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at ordene har veldig forskjellig syntaks, dvs. de har ulike plasseringsmuligheter i setninga, og de har også forskjellig betydning og funksjon. Men la oss starte med syntaksen. «Jævlig» kan brukes predikativt, dvs. etter verb som «å være» og «å bli», men «jævla» kan ikke brukes i denne posisjonen.[2]

Det er jævlig å være arbeidsledig.
* Det er jævla å være arbeidsledig.

Vinteren blir jævlig i år.
* Vinteren blir jævla i år.

«Jævlig» kan brukes i en hodeløs NP, dvs. det kan brukes alene som setningsledd i stedet for et substantiv (men det må i disse tilfellene oftest stå etter pronomener, artikler eller mengdesord, som «noe» «det» eller «mye»). «Jævla» kan ikke brukes på denne måten:

Jeg så noe jævlig i går, som ga meg mareritt.
* Jeg så noe jævla i går, som ga meg mareritt.

Det jævlige er at vi ikke har mer bensin igjen.
* Det jævla er at vi ikke har mer bensin igjen.

Jeg har gjort mye jævlig i min ungdom.
* Jeg har gjort mye jævla i min ungdom.

Begge kan brukes foran et substantiv, men her trer betydningsforskjellen, eller rettere sagt den funksjonelle forskjellen, fram. «Jævlig» oppfører seg som et vanlig adjektiv, og gir en nærmere, utdypende beskrivelse av substantivet det står til, men «jævla» er annerledes. Det oppfører seg som det vi kan kalle en emotiv pragmatisk partikkel, dvs. at det uttrykker talerens følelser for det hun/han snakker om (i det her tilfellet veldig negative følelser). Se på følgende eksempler:

Beijing er en jævlig by.
Beijing er en jævla by.

«Jævlig» oppfører seg her som et adjektiv som snevrer inn betydninga av hva slags by Beijing er, nærmere bestemt at Beijing er en jævlig by, i motsetning til byer som ikke er jævlige.[3] «Jævla» brukes derimot ikke til å definere en spesiell type by, i stedet ville «Beijing er en jævla by» kunne vært sagt av en som ikke liker byer, og derfor synes det er negativt at Beijing er en by. (Det kunne alternativt blitt sagt til noen som f.eks. feilaktig trodde at Beijing var ei bittelita bygd, og taleren bruker «jævla» til å understreke størrelsen, mer om dette seinere.)

Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævla sprekk.
Jeg gikk nedover gata, da jeg snubla i ei jævlig sprekk.

Her brukes «jævla» igjen emotivt, til å understreke at taleren ikke likte den nevnte sprekka, forståelig nok. «Jævlig» virker derimot rart i dette eksempelet, ettersom det høres ut som det beskriver typen sprekk. Jeg antar at det er samme forskjell som er på gang i følgende minimale par.

Din jævla kødd!
Din jævlige kødd!

«Jævla» brukes for å understreke de negative følelsene taleren har mot personen han/hun skjeller ut[4], mens «jævlig» virker rart å bruke i et sånt utsagn.

«Jævla» trenger ikke bare uttrykke negative følelser overfor substantivet det står til, men kan i stedet også brukes til å uttrykke negative følelser over at substantivet ikke eksisterer, som i følgende setning fra en arbeidsledig lingvist (kremt):

Dette temaet kunne jeg holdt en hel forelesning om, hadde jeg bare hatt en jævla jobb!

Legg merke til at det igjen blir feil å bruke «jævlig», da det ville gitt en beskrivelse av typen jobb. Men merk òg at denne bruken av «jævla» ikke understreker noen negativ holdning til jobben, men derimot til at jobben ikke finnes. Den samme bruken finner vi i følgende setning:

Jeg har ikke en gang fem jævla kroner på konto.

Når «jævla» brukes på denne måten, til ikke å uttrykke talerens negative følelser over sjølve substantivet, men over at substantivet ikke eksisterer, er det begrensa til visse typer setninger. Jobb-setninga ovenfor er det vi kaller ei kontrafaktiv setning, dvs. den beskriver en situasjon som ikke er tilfelle i den virkelige verden, mens penge-setninga er ei negativ setning, markert av negasjonen «ikke». I positive, faktive setninger, derimot, blir det vanskelig å bruke «jævla» uten at det uttrykker noe negativt om substantivet.

?? Jeg har en jævla jobb.
?? Jeg har en jævla krone.

«Jeg har fem jævla kroner» kan gå hvis taleren mener at han ikke har mer enn fem kroner, og er negativ til at det er så lite. Uansett minner denne begrensninga til negative og kontrafaktive setninger litt om syntaksen til såkalte negative polaritetsuttrykk, et annet spennende tema som får bli til en annen dag.

Alternativt kan «jævla» brukes til å understreke negative følelser over den store mengden av noe eller det store antallet av noe, snarere enn over substantivet sjøl. I disse tilfellene står «jævla» etter mengdesordet (oftest «hele», «alle» eller et tallord) og foran substantivet, men henviser altså til mengdesordet. Se på følgende setningspar:

Jeg satt heime hele jævla helga.
Jeg satt heime den jævla helga.

I den første setninga er det ikke noe galt med helga per se, taleren uttrykker i stedet at det er negativt at hele helga gikk med til heimesitting. I den andre setninga, uten mengdesordet «hele», er det derimot helga taleren opplevde som negativ. Legg også merke til følgende forskjell:

Jeg har venta på deg i fem jævla timer!
Jeg har venta på deg i to jævla minutter!

I den første setninga er taleren ikke er irritert på timene i seg sjøl, men på det faktum at det blei hele fem stykker av dem. Den andre setninga virker underlig rett og slett fordi vi ikke oppfatter to minutter som noen stor mengde, og må derfor anta at «jævla» enten referer til minutter som sådan, eller at taleren er av den ekstremt utålmodige sorten.

Antakeligvis relatert til denne funksjonen av «jævla» er en annen funksjon, hvor «jævla» ikke ser ut til å uttrykke negative følelser i det hele tatt, men snarere brukes til å emfatisk understreke størrelsen av noe:

Beijing er en jævla gigantby!
Vi kokte et jævla berg med spaghetti!

Foran adjektiver kan både «jævlig» og «jævla» brukes, men her blir det med ett mer vanskelig å skille funksjonene deres fra hverandre. Det samme gjelder foran mengdesord som «lite» og «mye».

Det er jævlig langt til Beijing.
Det er jævla langt til Beijing.

Så jævlig grusomt!
Så jævla grusomt!

Han kan jævlig lite om banneordenes grammatikk.
Han kan jævla lite om banneordenes grammatikk.

Betydningene til setningene i disse setningsparene ser umiddelbart ut til være den samme, men som vi har sett er «jævlig» og «jævla» to vidt forskjellige krabater i alle andre sammenhenger, så her må det mer forskning til. Det må det uansett på alle funksjonene til dette spennende ordparet, men jeg vil komme med en foreløpig konklusjon: «Jævlig» er et vanlig adjektiv, som beskriver det substantivet det står til, og beskriver det som en veldig negative type av dette substantivet, i motsetning til andre, mer positive typer (f.eks. en jævlig by vs. en vanlig by). «Jævla» er derimot en emotiv pragmatisk partikkel, som uttrykker talerens (oftest) negative følelser ovenfor det hun/han snakker om. Denne ordklasseforskjellen understrekes også av de syntaktiske forskjellene vi så innledningsvis. «Jævlig» kan brukes i samme syntaktiske posisjoner som andre adjektiver, mens «jævla» er utelukka fra flere av disse.:-) Legg for øvrig òg merke til at «jævlig» kan uttrykke gradbøyning, slik som andre adjektiver, men «jævla» kan ikke:

Jeg har aldri sett en jævligere / mer jævlig film.
* Jeg har aldri sett en mer jævla film.

Dette er verdens jævligste / mest jævlige land.
* Dette er verdens mest jævla land.

Det var dagens språklærdom. Så neste gang du hører noen snakke nedsettende om bannskap, eller kimse av småord generelt, så kan du kontre med at slike vulgære småord har jævla mye mer interessant ved seg enn det folk aner!

img_9328

[1] Vindskeive sjømenn kan faktisk bruke alle grammatiske regler i språket perfekt, men det er annen historie.

[2] Stjernetegnet markerer at denne setninga er ugrammatisk.

[3] Mine unnskyldninger til folk fra Beijing, det er sikkert en kjempefin by, jeg måtte bare ha et eksempel.

[4] Hvis du nå kremter noe om at «din jævla kødd» er en noe som guttegutter eller nordnorske naboer kan si til hverandre i godlynt lag uten å mene noe negativt om den de snakker til, og snarere vil mene det motsatte, så har du helt rett i det. Det er fordi «din jævla kødd» da brukes ironisk.