Fra Reiulf til Rudolf til Runolv. Ulven har, som reven, mange ansikter og mange navn, og har gitt opphav til mange nye ord og personnavn.

Ulv kunne hett vulv

Det skandinaviske ulv er et arveord, altså er ord som har gått i språklig arv gjennom uminnelige tider, og er i slekt med wolf, Wulf, lupus og andre indoeuropeiske ulveord.

Grunnen til at vi sier ulv og ikke vulv, er at opphavsspråket til de skandinaviske språka, urnordisk (fra ca. 100–750 e.Kr.), mista w-lyden foran u, som i ull (Wolle, wool i tysk og engelsk), under (Wunder, wonder) og ulv. Det rekonstruerte urnordiske ordet for ulv er *wulfaR (stjerne markerer at ordet er rekonstruert), og i norrønt (ca. 750–1350) var det blitt til úlfr. Men hvorfor forsvant w-en? Det er enkelt forklart en eldgammal «slurveuttale» – man kutta en lyd i noen omgivelser, litt på samme måte som at vi ikke lenger har -r i slutten av ord i mange dialekter, f.eks. i Oslo-mål: «de æ greit». Hadde ikke urnordisktalerne prata slurvete for rundt 1500 år sia, hadde vi kanskje ropt vulv, vulv i dag.  

En slektning av úlfr ‘ulv’ i norrønt var ylgr, som betyr ulvetispe, og som også opprinnelig kommer fra rota *wĺ̥kʷos. Så vidt jeg veit, fins det ikke etterkommere at ylgr i dag, men hadde det gjort det, hadde vi kanskje sagt ei ylge? Et annet ord for hunnulv i norrønt er ylfa, som er en avledning av úlfr.

Den farlige og den fredløse

Språkforskere har rekonstruert den urindoeuropeiske rota *wĺ̥kʷos, som skal ha gitt opphav til *wulfaR og andre beslekta ulveord i indoeuropeiske språk, inkludert det latinske lupus. Man regner med at dette ordet enten er avleda av adjektivet *wl̥kʷós ‘farlig’ eller verbet *welh₂ ‘å rive opp’. Det kan bety at det mest utbredte arveordet for ulv i indoeuropeiske språk opprinnelig var en eufemisme, et omskrivende uttrykk for noe man ikke vil nevne ved rette navn.

Et annet skandinavisk ord for ulv er varg. Dette kommer fra den urnordiske rota *wargaR, som betydde ‘fredløs’ eller ‘forbrytersk’ i tillegg til ‘ulv’. Det har også gitt vargynja for ulvetispe. For lang, lang tid tilbake lånte urfinsk det urgermanske ordet *wargaz, som da bare hadde røverbetydninga, og i dagens finsk betyr ordet varas ‘tjuv’. Opphavet til *wargaz var igjen den urindoeuropeiske rota *werǵʰ-, som skal ha betydd ‘snu, vri, kvele, snevre inn’.

«Wenn man den Wolf nennt, so kommt er gerennt»

Et mye brukt noanavn på ulven, altså et navn man bruker fordi man tenker det er farlig å bruke det egentlige navnet (det kunne jo hende ulven trodde noen ropte på den), er gråbein. Det forklarer seg sjøl. Andre navn er gråtass, tass, skrubb og troll, og også varg har oppstått på denne måten, siden det opprinnelig betydde ‘den fredløse’. Navnet skrubb kommer ifølge Fritzners ordbog av det litt magre, pjuskete og ru utseendet til ulven. Skrubb har også vært brukt om ‘gammal, mager mann’. Mindre kjent er kanskje skrogg (skrøgg, skraugg), som antakelig kommer av den gamle urgermanske rota *skru, som betyr ‘innskrumpa’. Denne rota har trolig også gitt skragg ‘skrukkete, vantriven stakkar’, det islandske skröggur ‘gubbe’, svensk skragge ‘djevelen’ og skragga ‘flatlus’.

Tenkte du at skrubbsulten opprinnelig betydde det samme som ‘ulvesulten’? Det er ikke helt riktig, for i ordet skrubbsulten er ikke skrubb- en ulv, men et forsterkende forledd som er lånt inn fra dansk: skrup-/skrub-. Ifølge Ordbog over det danske sprog kan dette stamme fra et ord for en hul og raslende lyd – hvilket forklarer skrubbsulten. I norske dialekter er skrubb- beslekta med forleddet skrå-, som i skråsikker. Ellers i dansk finner vi skrubb– i skrupaffekteret, skrupfalsk, skrupfjollet osv. Men ingen har altså med ulven å gjøre! Ulven lager som kjent ikke rumlelyder, men uler eller hyler. Derfor har den gitt navn som gyldir og gyljaðr – ‘den ulende’, avleda av verbet góla ‘gaule’.

Det som derimot har med ulven å gjøre, er alle de usjarmerende egenskapene mennesker har tillagt eller forbundet med dyret. Som for eksempel grådighet og griskhet. Dette ga ulven navnet freki ‘freke, den grådige’ i norrønt, som er (fjernt) beslekta med det engelske freak. Et annet norrønt navn på ulven, som viser til tilsvarende egenskaper, er geri ‘gjere, den griske’. Dette ordet er beslekta med adjektivet gerr – ‘grisk’. Odin hadde ikke bare de to ravnene Hugin og Munin, men også de to ulvene Gjere og Freke.

Ulven var myteomspunnen i norrøn tid, og særlig knytta til det skumle og kaotiske. Fenrisulven (Fenrir) var det skremmende ulvemonsteret som skulle slite seg løs fra lenkene og sluke Odin ved Ragnarok. Og enda et navn på ulven i norrøn tid trollmarr eller gygrehest, uttrykt på ulike måter. I norrøn mytologi var det også to ulver som jagde månen og sola, Skoll og Hate.

Her er Snorres Sturlasons¹ oppramsing av ulike navn (heiti) på ulven, fra Nafnaþulur – se også denne sida, som er en del av Skaldskaparmål i Den yngre Edda (lærebok i skaldskap og norrøn mytologi):

Úlfr. 
98.Vargr, úlfr, geri,
vitnir, grádýri,
hati, hróðvitnir
ok heiðingi,
freki ok viðnir,
fenrir, hlébarðr,
goti, gildr, glammi,
gylðir, ímarr,
ímr ok eggðir
ok skollkini. 

99.Enn heitir svá:
ylgr, vargynja,
borkn ok íma,
… svimul.

Hvor blei det av Kålv og Åsolv?

I motsetning til reven har ikke ulven, så vidt jeg veit, fått noen kallenavn basert på personnavn. Derimot har ulven gitt mange navn. De mest åpenbare er Ulv, Ulf, Ulvhild og Ylva. I tillegg fins det mange navn som hadde varianter av *wulfaR, eller det urgermanske *wulfaz, som etterledd, som Ralf (og slektningen Raúl) – fra «råds-ulv», Rolf (og slektningene Rudolf, Rodolfo og Rudy) – fra «æres-ulv», Arnulf og Ørnulf– fra «ørne-ulv», Adolf – fra «edel-ulv», Bjørgulf – fra «berge-ulv», Bottolv – fra «bot/hjelpe-ulv», Brynjulf – fra «brynje-ulv», Eiolf (og Øyolf m.fl.) – fra «lykke-ulv», Ingolf – fra «Yng-ulv», Torolf – fra «Tor-ulv», med flere. Et aktuelt navn nå for tida er Reiulf, som kommer av «reir-ulv».

Fra urnordisk og norrøn tid fins det også flere runesteiner med navn med -ulv, men som ikke fins i bruk i dag i særlig grad, som HaþuwulfaR (Håulv) og HariwulfaR (Herjolv). Ætten Wylfingar (‘ulvene’) som nevnes bl.a. Beowulf-kvadet fikk antakelig navnet fordi de mannlige medlemmene fikk navn som endte på –wulfaR ‘ulv’. Eksempler på navn med Ulv- som forledd i norrønt er Úlfviðr, Úlffar og Úlfgeirr, Kanskje Ulvid, Ulvar og Ulvgeir kan tas opp igjen, for ikke å snakke om Gudolv, Jorulv, Kårolv (Kålv), Nottolv, Finnulv, Ormulv, Raskulv, Rikolv, Runolv, Gangulv, Helgulv, Munulv, Geirolv, Sandulv og Åsolv? Du kan hente mer inspirasjon ved å se i Lexikon över urnordiska personnamn (Peterson).

Hva sier ulveorda om (det historiske) forholdet vårt til ulven? Åpenbart har den vært frykta og avskydd, for den har blitt omtalt som ulende og farlig, mager, raggete og gråbeint, grådig og grisk. Men den må også ha vært beundra, ellers hadde ikke folk oppkalt barna sine etter den.

1. Denne delen er nok ikke skrevet av Snorre sjøl, men lagt til av andre seinere.