Fra Wikimedia Commons

Et av de viktigste trekka som skiller mennesket fra andre dyrearter, er språket. Vår måte å kommunisere på er komplisert og innfløkt, og såpass finurlig at vi kan snakke om abstrakte ting som følelser. Andre dyr kan kommunisere ved å lage koselyder, skremmelyder, parringslyder, osv., men «språket» deres er ikke så spesialisert at de kan gi spesifikke beskjeder eller snakke sammen. Dette betyr ikke nødvendigvis at dyr eller mennesker uten språk ikke kan tenke abstrakt. Det fins blant annet psykologiske eksperimenter hvor man har vist at fem måneder gamle babyer forstår seg på enkel matte, sjøl om de ikke har lært å snakke om det ennå (Wynn 1992, publisert i Nature).

Robert Seyfarth og Dorothy Cheney har studert vervetaper (også kalt grønnmarekatter) og måten de kommuniserer på. De har blant annet funnet ut at disse apene har flere forskjellige alarmbrøl for å varsle flokken om ulike rovdyr. Hvis en ape bruker det spesifikke brølet for leopard, løper apene opp i trærne, og hvis apen bruker brølet for ørn, gjemmer de seg i buskene, osv. Åssen veit forskerne at disse lydene ikke bare er tilfeldige, høye lyder, og at ikke apene sjøl ser rovdyret og dermed løper til et passende gjemmested? Løsninga var å spille av alarmbrølene uten at det var noen rovdyr der i det hele tatt, og se hva de foretok seg. Og jommen løp de ikke opp i treet når de spilte av leopard-alarmbrølet. I denne videoen forteller Seyfarth om eksperimentet, og på denne sida kan du høre alarmene.

Disse apene har altså ganske ganske spesialisert kommunikasjon, men er det nok til å kalle det språk? Det er det dessverre ikke, men det kan kanskje likne et protospråk? De har ikke grammatikk, og kan neppe bruke disse lydene til å snakke om leoparder og slanger, men det er utrulig interessant uansett! Menneskenes språk oppsto jo ikke på et blunk det heller (mer om det seinere), og ved å studere primater som har protospråk, kan man helt sikkert lære mer om åssen språkevnen vår utvikla seg.