Språklige pekefingre

Standard

Dette innlegget handler om en av mine favorittgodtebiter i grammatikken, nemlig demonstrativer. Demonstrativer er en slags språklige pekefingre, men ikke av den advarende eller normative typen. De fins i alle verdens språk, og de er eldgamle fossiler sammenlikna med andre lukka ordklasser, som preposisjoner eller artikler.finger_pointing

Det mest grunnleggende vi bruker demonstrativer til, er å peke ut en bestemt gjenstand, person, hendelse eller sted (en referent) for andre, ofte sammen med fysisk peking:

Se på den (nissen) der!

I doktorgraden min studerer jeg bruken og utviklinga av demonstrativer, og det er ikke til å legge skjul på at jeg ofte får høre at det virker veldig smalt. Med fare for å høres innbilsk ut vil jeg si at det er en stor misforståelse! Demonstrativer er nemlig en språklig gjenspeiling av mentale ferdigheter som er spesielle for oss mennesker.

jointattention

Felles oppmerksomhet

Når du bruker et demonstrativ for å peke ut en bestemt gjenstand, styrer du oppmerksomheten til samtalepartneren din over på denne gjenstanden. Da har dere oppnådd «joint attention»/»meeting of minds», eller felles oppmerksomhet på norsk, som er en ferdighet som læres ganske tidlig hos de aller fleste barn. Man trenger ikke bruke verbalspråk for å oppnå felles oppmerksomhet – man kan bruke blikk, nikk, peking, eller andre gester. Utviklinga av felles oppmerksomhet henger også tett sammen med utviklinga av «theory of mind», som er evnen til å sette seg inn i andres tanker, intensjoner, ønsker og følelser. Før barn utvikler evnen til å forstå at andre ikke nødvendigvis tenker på eller ser på det samme som det de sjøl ser på, vil de heller ikke forsøke å rette andre menneskers oppmerksomhet mot det de er interessert i. Etter hvert som barn begynner å ville dele oppmerksomhet med andre mennesker, lærer de seg også å bruke demonstrativer som hjelpemiddel for å oppnå det.

Demonstrativer er sannsynligvis eldgamle. Det er selvfølgelig vanskelig å si noe sikkert om urmenneskespråket, men mange forskere mener at demonstrativer må ha vært en sentral del av språket allerede i de tidlige stadiene. For det første fins de i alle verdens språk i dag, og de har en helt essensiell funksjon i kommunikasjon, nemlig å bidra til å oppnå felles oppmerksomhet. For det andre er de blant de første orda barn lærer å bruke, og de er tett knytta til ikke-språklige gester.

Demonstrativer er blant de orda som har en tendens til å havne i det grammatiske sluket. De utvikler seg ofte til personlige pronomen, bestemte artikler og subjunksjoner, så på mange måter likner de stamceller som har en rekke potensielle funksjoner. I norsk har f.eks. den etterhengte artikkelen –en utvikla seg fra demonstrativet hinn, og den foranstilte artikkelen den (den snille nissen) har utvikla seg fra demonstrativet þann, som også har gitt opphav til subjunksjonen at (fra nøytrumsformen þat). Men det er ingen ord som «blir til» demonstrativer. De kan endre form ved at de blir forsterka av andre ord, men det er en annen prosess enn grammatikalisering. Demonstrativer er altså et eksempel på at ikke all grammatikk oppstår gjennom grammatikalisering. Røttene deres er så gamle at det ikke er mulig å spore dem tilbake til noen andre ord fra andre ordklasser, som substantiv eller verb. Dette gjelder alle språk, og det er derfor en veldig sterk hypotese, men den står fortsatt.

Grammatiske endringer skjer gjennom prosesser som vi fortsatt veit lite om. Hva er det som gjør at demonstrativer er «stamceller» som svært ofte utvikler seg til andre grammatiske markører? Og hva er det som gjør at andre språklige stamceller, som substantiver, ofte utvikler seg til preposisjoner, men ikke til demonstrativer? Det er gåter som er verdt å forske på, spør du meg.


Hvis du vil lese mer om sammenhengen mellom felles oppmerksomhet og demonstrativer, kan jeg anbefale denne fagartikkelen av Holger Diessel, publisert i Cognitive Linguistics i 2006.

Reklamer

Hermer språkutviklinga hos barn etter evolusjonen av språket?

Standard

Vi veit lite om evolusjonen av det tidlige språket. Kan barns babling hjelpe oss å forstå den bedre?

KULTUR_språkutvikling_urd

Illustrasjon: Naomi Vona

En stund etter at menneskene skilte lag med sjimpansene, oppsto språket. Siden vi ikke har noen fossiler av urspråket, og siden skriftspråket sannsynligvis oppsto lenge etter talespråket, veit vi lite om tidlig språkevolusjon. Hvilke kilder har vi til informasjon om urspråket? 1800-tallsbiologen Ernst Haeckel postulerte den såkalte biogenetiske grunnloven, som sier at utviklinga hos individer etterlikner artenes utvikling. Hvis dette stemmer, kan språkutvikling hos barn si oss noe om åssen språket utvikla seg fra urspråk?

Les resten av artikkelen på Arguments nettsider.

Sladder og evolusjonen av språk

Standard

Kan fordelene ved sladring og baksnakking forklare hvorfor menneskene utvikla språk?

Er du en sånn som aldri baksnakker eller sladrer? Da skiller du deg kraftig ut fra resten av oss, og dessuten blir du nok oppfatta som kjedelig. Ifølge en studie leda av Nicholas Emler består rundt 80 % av uformelle samtaler av sladder, og antropologer skal dessuten ha observert at sladring forekommer hyppig i så å si alle typer samfunn. Mennesker er sosiale dyr, og sjøl om vi kanskje ikke vil innrømme det (for sladder kan jo vitterlig være svært skadelig), så har vi et behov for å være oppdatert og ha kontroll på relasjonene mellom menneskene rundt oss. De som aldri gir denne typen sosial informasjon, men bare snakker om været, blir fort oppfatta som uinteressante. Mange tenker at språkevnen hos mennesket må ha utvikla seg for at vi skal kunne gi hverandre ulike typer faktainformasjon om tilgang på mat, farer osv., men en del forskere mener at sladder kan ha vært vel så viktig.

Sladder gjør det lettere å holde oversikt over sosiale relasjoner, og å opprettholde stabilitet i store, komplekse samfunn. En av de viktigste funksjonene til sladder i forbindelse med språkevolusjon kan ha vært å avsløre såkalte «free-riders» (snikere), det vil si gruppemedlemmer som tar i mot godene i en sosial gruppe, og deretter flytter over til en annen gruppe uten å gi noe tilbake. Evolusjonen av altruistisk samarbeidsvilje kan lett bli blokkert av snikere som tjener på andres godhet, men sladder setter en effektiv stopper for snikinga. Jeg ser for meg en proto-språklig middagssamtale mellom de hårete forfedrene våre for noen hundre tusen år siden: «Lars slem. Lars få eple, ikke gi noe tilbake». Ulike grupper advarer hverandre mot Lars, slik at han ikke får innpass i noen av gruppene, og heller ikke får videreført genene sine. Det at så få primater som er så altruistiske som oss mennesker, kan   ifølge evolusjonsbiologen Tecumseh Fitch bl.a. skyldes at de ikke har språket til å forsvare seg mot snikerne.

Sladder er fortsatt viktig for oss. Psykolog Steinar Bjartveit sa det ganske treffende i dette intervjuet i Ekko: – Du går ikke i kantina fordi du er sulten, du går dit for å holde deg informert. Vi møtes for å utveksle siste nytt om ulike sosiale forhold, og ikke for å snakke om vær og vind og andre typer fakta (bortsett fra meteorologene, da). Sosial «grooming» (pleiing, lysking) er også en viktig del av lunsjen og andre møter med venner og familie. Vi klapper og stryker på hverandre ved hjelp av språket, og vi bruker språk for å signalisere at vi er venner. Hilsener som hei, hei! og neimen, er det deg! er ikke så ekstremt forskjellige fra de lydsignalene andre primater bruker for å uttrykke vennlighet når de møter andre.

Hypotesen om at sladder og grooming har vært essensielle for språkevolusjonen, blei først lansert av antropologen og evolusjonspsykologen Robin Dunbar. Han har fått en del kritikk for teorien sin, blant annet fordi ikke-språklig grooming (stryking, klapping osv.) utløser endorfiner, mens tale ikke gjør det. Å si at samtaler er en type grooming, kan derfor være problematisk. Dette påpeker han også sjøl. Den største og viktigste kritikken av Dunbar handler om at evolusjon ikke har noe mål og ikke kan «se framover» i tid. Det å kunne avsløre snikere er et svært nyttig sluttprodukt av språkevolusjonen, men det er vanskelig å tenke seg åssen sladring foregikk i de aller tidligste språkstadiene.

For å oppsummere: Det er gode argumenter for at sladderfunksjonen har vært sentral og viktig i de seinere stadiene av språkevolusjonen, men den kan nok ikke forklare hvorfor vi språket oppsto i utgangspunktet.

Grooming. Fra Wikimedia Commons.

Protospråk hos apekatter?

Standard

Fra Wikimedia Commons

Et av de viktigste trekka som skiller mennesket fra andre dyrearter, er språket. Vår måte å kommunisere på er komplisert og innfløkt, og såpass finurlig at vi kan snakke om abstrakte ting som følelser. Andre dyr kan kommunisere ved å lage koselyder, skremmelyder, parringslyder, osv., men «språket» deres er ikke så spesialisert at de kan gi spesifikke beskjeder eller snakke sammen. Dette betyr ikke nødvendigvis at dyr eller mennesker uten språk ikke kan tenke abstrakt. Det fins blant annet psykologiske eksperimenter hvor man har vist at fem måneder gamle babyer forstår seg på enkel matte, sjøl om de ikke har lært å snakke om det ennå (Wynn 1992, publisert i Nature).

Robert Seyfarth og Dorothy Cheney har studert vervetaper (også kalt grønnmarekatter) og måten de kommuniserer på. De har blant annet funnet ut at disse apene har flere forskjellige alarmbrøl for å varsle flokken om ulike rovdyr. Hvis en ape bruker det spesifikke brølet for leopard, løper apene opp i trærne, og hvis apen bruker brølet for ørn, gjemmer de seg i buskene, osv. Åssen veit forskerne at disse lydene ikke bare er tilfeldige, høye lyder, og at ikke apene sjøl ser rovdyret og dermed løper til et passende gjemmested? Løsninga var å spille av alarmbrølene uten at det var noen rovdyr der i det hele tatt, og se hva de foretok seg. Og jommen løp de ikke opp i treet når de spilte av leopard-alarmbrølet. I denne videoen forteller Seyfarth om eksperimentet, og på denne sida kan du høre alarmene.

Disse apene har altså ganske ganske spesialisert kommunikasjon, men er det nok til å kalle det språk? Det er det dessverre ikke, men det kan kanskje likne et protospråk? De har ikke grammatikk, og kan neppe bruke disse lydene til å snakke om leoparder og slanger, men det er utrulig interessant uansett! Menneskenes språk oppsto jo ikke på et blunk det heller (mer om det seinere), og ved å studere primater som har protospråk, kan man helt sikkert lære mer om åssen språkevnen vår utvikla seg.