Lingvistisk slektsgranskning – søster og bror og andre rare ord

Standard

15825871_10154015886360064_4259028257283192788_nAv Pål Kristian Eriksen

Slektskapsord, som mor, far, datter, sønn, søster, bror, etc., er et ekstremt spennende felt i språkvitenskapen – på veldig mange områder. Språkhistorie, for eksempel. Du har helt sikkert fått med deg at et av de beste eksemplene på slektskap mellom språk er regelmessige likheter i slike ord. Ta vår egen språkfamilie, den indo-europeiske familien. Mor på norsk, heter på engelsk mother, på italiensk madre, på gresk mitéra (klassisk gresk mḗtēr), på russisk mat´ (i dativ materi), på irsk-gælisk máthair, på hindi mātā, etc. Alle disse ordene stammer fra den rekonstruerte ur-indoeuropeiske formen *méh₂tēr [1], det ordet våre språklige forfedre brukte når de ropte på mamma på steppene nord for Svartehavet for 5000-6000 år siden. Grunnen til at nettopp disse ordene har holdt seg så godt, er fordi de hører til språkenes kjernevokabular – de lar seg ikke bytte ut på slump.

Men jeg skal ikke snakke om språkhistorie i dag. I stedet skal jeg snakke om hvordan språk organiserer og bygger opp repertoarene sine av slektskapsord. Familie og slektskap har vært og er ekstremt viktig i mange av verdens kulturer, og det gjenspeiler seg i at mange språk har voldsomt omfattende repertoar av slektskapsord. Der hvor norsk f.eks. har de to ordene søster og bror, finnes det urfolkspråk hvor talerne bruker en hel jungel av ord for å beskrive søsknene sine. Eller ta ordene tante og onkel – på samisk har de fire ord for tante og fire ord for onkel, som vi skal se etterhvert. Men før vi går inn i denne ordjungelen, trenger vi litt teknisk bakgrunnsinfo om slektskapsord som fenomen.

Det første du må lære, er at slektskapsordene tilhører det vi kaller inalienable ord. Inalienable ord er ord som alltid må ha en eier. Hvordan kan onkler og døtre og mødre ha eiere? Jeg mener ikke eierskap i tradisjonell forstand, men snarere det at en onkel eller ei datter må være noens onkel eller datter. Du kan ikke være en onkel om du ikke har en nevø eller ei niese å være onkel til. Du kan ikke være ei søster eller en bror hvis du er enebarn. Og du kan ikke være mor eller far om du ikke har noen barn å være mor eller far til.[2]

Men en enda viktigere ting om slektskapsord, er at en og samme person kan beskrives med forskjellige slektskapsord, avhengig av hvilken “eier” du relaterer vedkommende til. Jeg, for eksempel, er en sønn om du beskriver meg i relasjon til ekteparet Sigfrid og Ulf Eriksen (hei, mamma og pappa!), men jeg er en bror om du beskriver meg i relasjon til Tom og Rune, og en onkel om du beskriver meg i relasjon til Helle og Morten.

Så nå trenger vi litt fagtermer. Hva skal vi kalle “eieren” og “den eide” i en slektskapsrelasjon? Man kunne brukt tekniske termer som possessor og possessum, men for at dette ikke skal høres ut som et kurs i demonutdrivelse, har jeg bakt sammen noen mer lettforståelige termer: Hovedpersonen er den personen som slektskapstermen setter ord på – mens ankerpersonen er den personen vedkommende beskrives i forhold til med det ordet. Så når jeg som hovedperson kalles en sønn, så er det hvis ankerpersonen er Ulf eller Sigfrid, men om jeg som hovedperson kalles en bror, så er det hvis ankerpersonen er Tom eller Rune.

Følgelig beskriver alle slektskapsord en relasjon mellom en hovedperson og en ankerperson. Ei grandtante er en hovedperson som har en ankerperson ett skritt til sida og to skritt ned i slektskapstreet (din brors/søsters barnebarn), og en tremenning er en hovedperson som har ankerpersonen to skritt opp i treet, et skritt til sida, og så to skritt ned (din besteforelders søskens barnebarn).

Slektskapsord beskriver ikke bare sjølve relasjonen mellom hovedperson og ankerperson. Veldig ofte legger disse ordene til litt ekstrainformasjon om disse personene, og den vanligste informasjonen er kjønn og alder. Så sjøl om søsken er en kjønnsnøytral term på norsk, så pleier man sjelden eller aldri si at “Anja/Rune er mitt søsken”. Når vi sier at Anja er noens søster, og Rune er noens bror, så spesifiserer vi altså ikke bare relasjonen mellom personene, men vi spesifiserer også kjønnet til hovedpersonen (men som vi skal se etterhvert er det i tillegg mulig å spesifisere kjønnet til ankerpersonen, men la oss vente litt med såpass heavy saker). Språk pleier veldig ofte å spesifisere kjønn i slektskapsord, men vil av og til la visse relasjoner være kjønnsnøytrale. Ta bruken av ordene fetter, kusine og søskenbarn, hvor det finnes forskjeller i norske dialekter. Da jeg vokste opp på Sørvestlandet, så var fetter og kusine ord som jeg kun støtte på i Donald, jfr. Fetter Anton og Fetter Klodrik – eller jeg støtte på dem når jeg snakka med østlendinger. På min egen dialekt pleide vi bare å si søskenbarn, også om enkeltpersoner.

Aldersforskjell da? På norsk kan vi velge å utdype om en bror er en storebror eller en lillebror, altså om hovedpersonen er eldre eller yngre enn ankerpersonen. På noen språk er man derimot tvunget til å påpeke denne forskjellen, så slike språk har ikke noe ord som bare betyr bror – man er nødt til å spesifisere om det er en storebror eller en lillebror. Liknende aldersdistinksjoner finner vi flere andre slektskapsord, som vi skal se straks.

Jepp, men da tror jeg vi er klare for å gå ut på dypt vann. La oss starte med tanter og onkler. Legg merke til at på svensk må man spesifisere om tanter og onkler er på morsida eller farsida. Farbror og faster er på farsida, morbror og moster er på morsida. Men dog, her kan man tross alt se at ordene er bygd opp på grunnlag av ord som far, mor, bror og syster, og man kan avlede betydningene til ordene fra disse grunnelementene, far+bror er fars bror. Men la oss så gå til nordsamisk (det største av de samiske språkene). Der har de et vell av ord for tanter og onkler, og deres ord er ikke sammensetninger som på svensk, men derimot enkle, grunnleggende ord, der en stakkars samiskstudent må pugge betydninga for hvert enkelt:

Eahki = fars eldre bror

Čeahci = fars yngre bror

Eanu = mors bror (eldre og yngre)

Máhka = inngifta onkel

Goaski = mors eldre søster

Muottá = mors yngre søster

Siessá = fars søster (eldre og yngre)

Ipmi = inngifta tante

Nå blei det plutselig ikke så lett lenger, nei. Legg merke til at nordsamisk her spesifiserer informasjon om mellomleddene i relasjonen mellom hovedperson og ankerperson. Når man er ei tante, så må man fra hovedpersonen gå ett skritt til sida i slektskapstreet (dvs. til hovedpersonens søster eller bror), og deretter ett skritt ned (til dennes barn) for å komme til ankerpersonen – så personen midt i mellom er et mellomledd. Samisk spesifiserer altså informasjon om kjønn og alder til dette mellomleddet, og også om man må over et ekteskapsledd underveis, som i tilfellet med inngifte tanter og onkler.

Noe liknende ser vi i ordene for svoger og svigerinne på russisk. Russisk har her hatt et veldig komplekst system av ord. Dette systemet er visst i ferd med å forenkles i dagligtalerussisk, men for å gi et innblikk i hvordan det har vært, kommer her noen av ordene for svoger:

Деверь (dever´) = ektemannens bror

Шурин (shurin) = konas bror

Зять (zjat´) = søsteras ektemann (brukes også om svigersønn)

Свояк (svojak) = konas søsters ektemann

Men de nordsamiske og russiske dataene er bare en start. Nå skal vi gå over på noe av det aller mest fremmedarta, nemlig når ankerpersonens kjønn blir avgjørende for ordet man bruker. La oss se på ordene for søster og bror i en del språk, hvor altså en avgjørende faktor ikke bare er om du snakker om ei søster eller en bror, men også om vedkommende er søster eller bror til ei kvinne eller en mann. På inuittspråket på Vest-Grønland har vi for eksempel følgende ord for søsken:

Aleqa = eldre søster av mann

Najak = yngre søster av mann

Ani = eldre bror av kvinne

Aqqaluaq = yngre bror av kvinne

Angajoq = eldre søsken av samme kjønn som ankerperson (eldre bror av mann, eldre søster av kvinne)

Nukaq = yngre søsken av samme kjønn som ankerperson (yngre bror av mann, yngre søster av kvinne)

Så hvis du på vest-grønlandsk skal si “Dette er storebroren min”, så må du altså bruke ordet ani hvis du sjøl er kvinne, men angajoq hvis du sjøl er mann. Men angajoq kan brukes av ei kvinne om hun vil si “Dette er storesøstra mi”.  Dette er komplisert når man er vant med det norske systemet – men dette er langt fra den eneste måten man kan bygge opp et repertoar av ord for søsken ut fra kjønn- og aldersforskjeller på hovedperson og ankerperson. La oss ta et annet eksempel fra crow, et indianerspråk fra Montana i USA:

Isaalá = eldre bror av kvinne

Iiká = eldre bror av mann

Isahkáata = eldre søster (av ankerperson av begge kjønn)

Isooká = yngre søster av kvinne

Isahchíita = yngre søster av mann

Ichuuká = yngre bror (av ankerperson av begge kjønn)

De samme faktorene ligger til grunn, men vi får altså et helt nytt system. Men er det bare obskure urfolkspråk som er sånn? Nei, la oss gå til koreansk, hvor vi får et tredje system:

Nuna = eldre søster av mann

Ŏnni = eldre søster av kvinne

Hyŏng = eldre bror av mann

Oppa = eldre bror av kvinne

Tongsaeng = yngre søsken (uavhengig av ankerpersonens kjønn)[3]

Dette var en liten smakebit på hvor kompliserte slektskapsord kan være. Én liten ting før vi sier takk for i dag: Vi har sett at alle slektskapstermer er relasjoner mellom to personer – men dette minner litt om hvordan f.eks. et verb beskriver ei handling som knytter sammen to personer. Ta verbet “kysse” – det krever to personer, en som kysser og en som blir kyssa, “jeg kysser deg”. Dermed er det enkelte språk som kan la slektskapsordene sine oppføre seg nettopp som verb. La oss gå tilbake til vestgrønlandsk. Ordet for sønn på dette språket er erneq, og ut fra dette ordet kan man lage verbet erneraa, som betyr “å ha noen til sønn”. Dette verbet brukes til å uttrykke det samme som vi på norsk sier med setninga “X er sønnen til Y”, men der vi på norsk har hovedpersonen som subjekt i setninga, og ankerpersonen lenger uti, så lar vestgrønlandsk ankerpersonen være subjekt, og hovedpersonen objekt. Her er et eksempel:

Annap Piitaq erneraa = Peter er Annas sønn.

Anna er her subjekt og Peter (Piitaq på vestgrønlandsk) er objekt. Og liknende verb kan man altså lage av alle slektskapsordene på vestgrønlandsk. Så om Star Wars VI en dag skal spilles inn i en grønlandsk versjon, så kommer den berømte setninga “I am your father, Luke” til å bli:

Ataataraarma, Luke![4]

5586933_1

 


[1] Stjernetegnet her er en vanlig måte å markere at dette er et ord vi ikke har skriftlig eller muntlig bevis for at har eksistert i denne formen, men vi har rekonstruert ordet ut fra etterkommerordene det har i dag. H er ikke to hydrogenatomer, men derimot en av de såkalte laryngalene, noen mystiske lyder som blei brukt på ur-indoeuropeisk, og som man ikke helt veit eksakt hvordan blei uttalt, men som antakeligvis var noen gutturale strupelyder.

[2] Ikke misforstå – jeg mener ikke at du må være en biologisk slektning. Du kan fint være far/mor til adoptivbarn, stebarn, og alle andre mulige ikke-biologiske relasjoner.. Hovedpoenget er at det uansett må finnes noen som du utfyller rollen som mor/far for, for at du skal kunne være mor/far.

[3] Det finnes flere måter å gjengi koreanske ord med latinske bokstaver. Jeg har valgt én av dem, men på en annen måte som vel så ofte brukes, vil for eksempel ŏnni bli eonni, og tongsaeng dongsaeng.

[4] Verbformen ataataraarma er en bøyningsform av verbet ataataraa,”å ha noen til far” avleda av ordet ataata, “far”. Ataataraarma er bøyd slik at subjektet står i andre person entall, og objektet i første person entall (vestgrønlandske verb må samsvarsbøyes med både subjektet og objektet). Jeg har bakt sammmen dette ordet sjøl ut fra informasjonen i vestgrønlandsk-grammatikken i hylla mi, så ta høyde for at jeg kan ha gjort noen feil underveis, men jeg tror dette skulle være korrekt.

 

Reklamer