Kan fordelene ved sladring og baksnakking forklare hvorfor menneskene utvikla språk?

Er du en sånn som aldri baksnakker eller sladrer? Da skiller du deg kraftig ut fra resten av oss, og dessuten blir du nok oppfatta som kjedelig. Ifølge en studie leda av Nicholas Emler består rundt 80 % av uformelle samtaler av sladder, og antropologer skal dessuten ha observert at sladring forekommer hyppig i så å si alle typer samfunn. Mennesker er sosiale dyr, og sjøl om vi kanskje ikke vil innrømme det (for sladder kan jo vitterlig være svært skadelig), så har vi et behov for å være oppdatert og ha kontroll på relasjonene mellom menneskene rundt oss. De som aldri gir denne typen sosial informasjon, men bare snakker om været, blir fort oppfatta som uinteressante. Mange tenker at språkevnen hos mennesket må ha utvikla seg for at vi skal kunne gi hverandre ulike typer faktainformasjon om tilgang på mat, farer osv., men en del forskere mener at sladder kan ha vært vel så viktig.

Sladder gjør det lettere å holde oversikt over sosiale relasjoner, og å opprettholde stabilitet i store, komplekse samfunn. En av de viktigste funksjonene til sladder i forbindelse med språkevolusjon kan ha vært å avsløre såkalte «free-riders» (snikere), det vil si gruppemedlemmer som tar i mot godene i en sosial gruppe, og deretter flytter over til en annen gruppe uten å gi noe tilbake. Evolusjonen av altruistisk samarbeidsvilje kan lett bli blokkert av snikere som tjener på andres godhet, men sladder setter en effektiv stopper for snikinga. Jeg ser for meg en proto-språklig middagssamtale mellom de hårete forfedrene våre for noen hundre tusen år siden: «Lars slem. Lars få eple, ikke gi noe tilbake». Ulike grupper advarer hverandre mot Lars, slik at han ikke får innpass i noen av gruppene, og heller ikke får videreført genene sine. Det at så få primater som er så altruistiske som oss mennesker, kan   ifølge evolusjonsbiologen Tecumseh Fitch bl.a. skyldes at de ikke har språket til å forsvare seg mot snikerne.

Sladder er fortsatt viktig for oss. Psykolog Steinar Bjartveit sa det ganske treffende i dette intervjuet i Ekko: – Du går ikke i kantina fordi du er sulten, du går dit for å holde deg informert. Vi møtes for å utveksle siste nytt om ulike sosiale forhold, og ikke for å snakke om vær og vind og andre typer fakta (bortsett fra meteorologene, da). Sosial «grooming» (pleiing, lysking) er også en viktig del av lunsjen og andre møter med venner og familie. Vi klapper og stryker på hverandre ved hjelp av språket, og vi bruker språk for å signalisere at vi er venner. Hilsener som hei, hei! og neimen, er det deg! er ikke så ekstremt forskjellige fra de lydsignalene andre primater bruker for å uttrykke vennlighet når de møter andre.

Hypotesen om at sladder og grooming har vært essensielle for språkevolusjonen, blei først lansert av antropologen og evolusjonspsykologen Robin Dunbar. Han har fått en del kritikk for teorien sin, blant annet fordi ikke-språklig grooming (stryking, klapping osv.) utløser endorfiner, mens tale ikke gjør det. Å si at samtaler er en type grooming, kan derfor være problematisk. Dette påpeker han også sjøl. Den største og viktigste kritikken av Dunbar handler om at evolusjon ikke har noe mål og ikke kan «se framover» i tid. Det å kunne avsløre snikere er et svært nyttig sluttprodukt av språkevolusjonen, men det er vanskelig å tenke seg åssen sladring foregikk i de aller tidligste språkstadiene.

For å oppsummere: Det er gode argumenter for at sladderfunksjonen har vært sentral og viktig i de seinere stadiene av språkevolusjonen, men den kan nok ikke forklare hvorfor vi språket oppsto i utgangspunktet.