Hvorfor trekker vi faen inn i uttrykket veit da faen, lurer du kanskje på? Spør heller hvor funksjonsordet da kommer fra!

Veit da faen/søren er et såkalt stivna uttrykk som på sett og vis oppfører seg mer som et ord eller en formel enn som ei setning. Vi bruker det som en litt mer kraftfull erstatning for aner ikke, har ikke peiling, osv., og komponentene i uttrykket er relativt faste: Vi hører sjelden varianter av typen ”aner da faen”, ”veit da fandens oldemor”, ”veit vel faen”, eller liknende.

Da dette uttrykket oppsto, var det ikke med funksjonsordet da. Grunnen til at mange skriver ”veit da faen”, er at det har blitt omtolka (reanalysert) av språkbrukere i nyere tid. Opprinnelig kommer –a-en fra en tidligere ending på verbet: vit-i eller vit-e. Denne endinga var uttrykk for en bøyingskategori som ikke lenger fins i norsk, annet enn i slike stivna uttrykk, nemlig optativ eller presens konjunktiv.

Konjunktiv er en form av verbet som uttrykker at verbalhandlinga (i dette tilfelle vite) er tenkt eller mulig. Vi finner denne bøyingskategorien i noen nært beslekta språk, som tysk (es wäre toll, wenn… ’det hadde vært fint om’) og islandsk (ég held ég hafi gengið of langt ’jeg tror jeg kan ha gått for langt’). På norsk bruker vi hjelpeverb for å uttrykke det samme: skulle, hadde, kunne, osv., eller vi bruker hvis/om og preteritum: Hvis jeg var deg… Og i gamle uttrykk som Leve kongen!, Gud bevare oss!, og Pokker ta! ser vi altså rester av den gamle bøyingskategorien.

Så uttrykket veita faen betydde altså noe sånt som at ’det kan det hende at fanden veit (men jeg veit det i hvert fall ikke)’. Det er ikke så rart at vi stort sett skriver ut uttrykket med ”da” i stedet for med ”-a” på verbet, for hva skulle denne -a-en bety? Vi språkbrukere leiter alltid etter betydning i det vi hører. Siden lyden d blir ustemt, og dermed uttalt som /t/, når den kommer etter en annen /t/, så er veit da faen en mulig tolkning av sekvensen veita faen. Det er også plausibelt med da i denne sammenhengen, siden det ofte brukes forsterkende: Au, da! Etter hvert som tida har gått, har den opprinnelige betydninga til veita faen blitt svekka, og subjektet blir ofte erstatta av jeg: det veita faen > jeg veit da faen. Mange kan til og med legge også til et ikke: ”Jeg veit da faen ikke hva det skal bety!”.

Svensk har et liknende uttrykk, nemlig (det) vete fan, altså med en -e i stedet for en –a. Svenskene har også gjort en omtolkning av uttrykket (lingvisten Östen Dahl skriver om det her), men i svensk har utfallet også blitt annerledes: Nå for tida skriver de visst gjerne ”vet i fan” eller ”vetifan”, og til og med ”vet ej fan”.

Små tilfeldigheter kan altså føre til vidt forskjellige tolkninger, så dette passer kanskje som et eksempel på en slags sommerfugleffekt i språkendringer.

—

Følg Språknerderiet på Facebook.