En beverbet forkledning

Standard

Paranoide folk som føler seg forfulgt, kan alltids være utsatt for forfølgelse. Men kan en person som er pæreforma ha blitt utsatt for pæreforming?

På bl.a. norsk, tysk og engelsk kan partisippformer av verb oppføre seg som adjektiv, blant annet ved at de kan få graderende adverb som veldig foran seg. Eksempler på det er:

  1. å berømme > Lisa er veldig berømt (og flink) (predikativ posisjon)
  2. å dope > en tungt dopa (og skamfull) utøver (attributiv posisjon)

Det er lett å tenke seg hvilke verb berømt og dopa hører til, men i andre tilfeller er dette mindre klart:

  1. ?? å bebrille > Bebrillede studenter.
  2. ?? å rødmusse > En ordentlig rødmusset mann.
  3. ?? å surmage > En surmaga kritiker

Disse formene er altså noen luringer som kun eksisterer som perfektum partisipp, og ikke f.eks. som infinitiv. De fungerer med andre ord bare som adjektiv.[1][2] Ofte gjelder det sammensatte former eller former med prefikser som be- (bebrillede). Åssen har disse formene oppstått, og hvorfor bruker vi denne uttrykksmåten istedenfor tilsvarende konstruksjoner? Vi kunne sagt ”studenter med briller” eller ”sur kritiker”.

Grunnen til at vi i det hele tatt kan lage adjektivformer som likner en verbform, men som ikke er det, er at partisippene har ”festa” seg som et eget mønster eller mal. Vi deriverer eller avleder ikke direkte fra verb nødvendigvis, men bruker selve formen (-t- eller -a-ending) som en mal. Så langt, så vel. Dette er altså en type adjektiver, og adjektiver uttrykker som kjent egenskaper. Men kan hvilke som helst egenskaper uttrykkes på denne måten? Se på disse eksemplene:

  1. ?Et bekvinnet menneske.
  2. ?En bebukset mann.
  3. ?En bepelset katt.

I eksempel 6–7 er egenskapene å være kvinne, å ha bukse og å ha pels mulige og beskrivende for menneske, mann og katt, men de handler ikke om utstikkende egenskaper. Veldig mange mennesker er kvinner, veldig mange menn bruker bukser, og de fleste katter har pels.

Adjektivene i eksempel 3–5, derimot, er stereotypiserende eller avgrensende (studenter med briller, menn med rødt ansikt, osv.). Skal man bruke partisippformer som adjektiv, passer det altså ikke med altfor vanlige egenskaper, som at en mann har på bukse eller at et menneske er kvinne. Egenskapen må være med på å skille ut den man snakker om fra resten. Det kan være helt vanlige adjektiver som rødhåra eller firkanta, men siden det er snakk om egenskaper som skiller seg ut, brukes denne adjektivformen også ofte om stereotypier:

  1. Kroknesede professorer
  2. Lutrygga gamlinger

Slike adjektiv beskriver ofte kroppsform (pæreforma damer og kålrotforma menn) eller andre deler av menneskeutseendet. Et annet eksempel er betrikkede byer – spontant uttalt av en kollega på reise i Zürich. Det er mange ord som kunne beskrevet Zürich, men betrikket passer veldig bra, for det går virkelig mange trikker der. Noe som er spesielt interessant med betrikket og bebrillet, er prefikset be-, som så vidt jeg veit ikke brukes for å lage nye verb på norsk (*betwitre, *beblogge). Derimot ser det ut til å være sentralt for disse stereotypiserende adjektivene at de av en eller annen grunn skal likne på verb. Pynter du ei kake, blir kaka pynta. Om noen forvirrer deg, blir du forvirra. Siden Zürich er betrikket, må vi kanskje tenke oss at noen har bestemt at byen skal være sånn?

Det er ingen som har bestemt at kroknesede professorer skal ha krokete neser, og heller ikke at epleforma mennesker skal ha rund mage. Det er ikke enkelt å svare på hvorfor vi lager adjektiver av denne typen. Vi kunne sagt ”med krokete nese” o.l., men vi har nå denne ”partisipp-malen”. Det ser ut til at den stort sett er reservert for egenskaper som avgrenser eller lager stereotypier.

PS. Janne Bondi Johannessen har helt fersk artikkel om adjektivpartisipper som du kan lese her. Der kan du blant annet lese om forskjellen mellom –ete-adjektiv (f.eks. hårete) og adjektiv av den typen som dette innlegget handler om (f.eks. langhåra).

IMG_3227

Zürich tidligere i september. Trikk kan så vidt skimtes.

[1] På grunn av slike former har det blitt argumentert for at en bør skille mellom supinum (ekte verbalform) og perfektum partisipp i norsk (førstnevnte som i Han har reist og sistnevnte som i Døra er ulåst). Se denne artikkelen av Svein Lie: http://folk.uio.no/slie/got.htm

[2] Dette innlegget er bl.a. inspirert av dette foredraget på SLE-konferansen i Zürich: Schema unification and morphological productivity: A diachronic perspective on complex word-formation constructions (Hartmann og Kempf).

Reklamer