Skjønner du en døyt?

Standard

Ord for bittesmå eller ubetydelige ting kan bli morgendagens negasjonsmarkører.

Det å kunne negere (nekte) et utsagn ved hjelp av enkle markører er et universelt trekk ved menneskelige språk. I norsk bruker vi den enkle negasjonsmarkøren ikke for å snu en setning fra umarkert positiv til markert negativ:

Barna sover > Barna sover ikke.

I skriftlig fransk, derimot, brukes to ord på hver sin side av verbet for å markere at handlinga er negativ:

Les enfants dorment > Les enfants ne dorment pas.

Opprinnelig var det bare ne som markerte negasjon, mens pas er et nyere tilskudd. I muntlig fransk kan man ofte droppe ne nå til dags, sånn at pas blir stående som den eneste markøren av negasjon, og dermed har tatt over jobben. Opprinnelig betydde (og betyr) pas ‘skritt’ eller ‘steg’, men akkurat i denne spesifikke konteksten har det endra betydning til å bare bety nektelse. Åssen kunne det skje?

Når vi negerer utsagn, kombinerer vi det ofte med ord som uttrykker noe smått eller ubetydelig, for å markere hvor sterk negasjonen er. For eksempel kan vi si:

Han har ikke spist en smule i hele dag.
Jeg skjønner ikke et kvekk.
Hun drikker ikke en dråpe på fest.
Jeg bryr meg ikke en døyt.[i]

Disse minimerende orda, døyt, smule, grann, kvekk osv., har det til felles at de uttrykker svært liten grad av noe. Når de brukes sammen med negerte verb (forstår ikke, har ikke spist), understreker de graden av negativ betydning: Om han ikke har spist en smule engang, så har han virkelig ikke spist. Det var gjennom slik språkbruk det franske pas blei «rekruttert» inn som negasjonsforsterker (‘Jeg gikk ikke et skritt engang’). Pas blei etter hvert omtolka (reanalysert) som del av nektelsesmarkøren, og mista den gamle betydninga.

Når vi skal understreke graden av negasjon, er det ofte de minimerende og negasjonsforsterkende orda som får trykk, og ikke den opprinnelige negasjonsmarkøren:

Du eier ikke et snev av fornuft!
Je ne sais pas! (‘Jeg veit ikke’)

Dermed er det en viss sjanse for at den opprinnelige negasjonsmarkøren blir lydlig redusert, som i fransk, hvor ne kan forsvinne helt i tale. I norsk er også ikke redusert i mange tilfeller (Du ha’kke peiling), men det kan ikke utelates helt uten at negasjonsbetydninga forsvinner.

Opphavet til ikke er faktisk ikke så ulikt opphavet til fransk pas. I tidlig norrønt kan man se rester av den gamle negasjonsmarkøren ne, som kom foran verbet: ”Haraldr ne veit”. Som vi veit har ne blitt erstatta av ikke, som kommer bak verbet: ”Harald veit ikke”. Måten dette skjedde på, var at en variant av ekki (> ikke) blei brukt som en negasjonsforsterker sammen med ne, på samme måte som pas i fransk blei brukt med ne, altså: ”Haraldr ne veit ekki. Ekki kommer av sammensetninga eitt-gi, som betyr omtrent ’en eneste ting’ – altså et minimerende uttrykk som forsterka den opprinnelige negasjonen.

Den danske språkforskeren Otto Jespersen var en av de første til å beskrive slike endringer i detalj i 1917, og derfor kalles de Jespersens syklus. Med andre ord en skandinavisk oppdagelse vi kan unne oss å være stolt av!

otto_jespersen

Otto Jespersen (fra Wikimedia Commons)


[i] Døyt var opprinnelig navnet på en liten kobbermynt ifølge Bokmålsordboka.

Reklamer