I et innlegg på forskning.no får Finn-Erik Vinje kritikk fra Karine Stjernholm for å ha sagt at østfoldmålet er Norges styggeste dialekt. Stjernholm påpeker blant annet at det er uvitenskapelig å spre sine egne vurderinger om andres språkbruk, og Vinje svarer med at han aldri har ment at uttalelsene skulle være vitenskapelige.

Alle er nok enige om at det ikke er vitenskapelig å rangere dialekter på en skala fra stygg til pen. Men hva er da poenget med å komme med slike offentlige uttalelser? Jeg er enig med Vinje i at det ikke er farlig i seg sjøl å ha private meninger om hvilke dialekter som er pene, men spørsmålet er hvor interessante slike rangeringer er. Vinje syns ikke østfoldmålet er særlig pent, for han har bodd på brakke med en ufordragelig fyr fra Fredrikstad. Ja vel. Hva skal vi med den informasjonen? Og hadde det kommet på trykk om han ikke var en kjent språkprofessor?

Det er også ufarlig å ha meninger om pene og stygge landskap, men jeg har likevel ikke sett noen geologiprofessorer komme med slike vurderinger offentlig. Tenk så uinteressant det hadde vært.

Fører uttalelser om stygge dialekter med seg noe som helst, annet enn å markere avstand fra dem som bruker dialekten? Når en fagperson offentlig markerer avstand på denne måten, framstår han usympatisk (jeg har møtt Vinje, og kan avkrefte at han er det!).

Å gi offentlige vurderinger av faste kjennetegn ved grupper, som språk, dialekt, bosted, er taktløst. Kritiser heller den estetiske kvaliteten på språket i romaner eller filmer – den kritikken er jo faktisk til nytte for noen.