Frekke pekeord

Standard

Demonstrativer er språkets Mean Girls, for de er spesielt egna til å markere avstand.

I norsk bruker vi demonstrativer (også kalt påpekende pronomen) til å peke ut bestemte ting eller folk: Gi med den boka!, eller Denne teksten var vanskelig. Demonstrativer er altså pekere (og forekommer ofte med konkret peking), men de kan også brukes til å peke i mer overført betydning, på ting som sitter i bakgrunnskunnskapen vår. Her er noen eksempler:

– Husker du det TV-programmet med Tande-P?

– Jeg er så lei den derre fraværsgrensa.

Når demonstrativer brukes på denne måten, signaliserer de for lytteren at det kommer informasjon som er kjent, men som ikke har vært så sentralt i samtalen til nå. De kan også signalisere at den eller det som omtales, ikke er velkjent for alle. Linken mellom denne bruken og den direkte påpekende er at demonstrativet peker ut noe(n).

Også pronomena hun og han kan brukes som demonstrativer, både med den første og den andre bruksmåten:

– Se på hun dama der!

– Husker du hva han fyren som hadde det TV-programmet, het?

– Jeg er så lei hun derre ministeren.

En tredje bruksmåte av demonstrativene han/hun er den nedsettende eller ”psykologiske distale” bruksmåten (som i hun derre ministeren), som er beskrevet av blant andre Janne Bondi Johannessen. Det er imidlertid ikke bare hun og han som brukes slik, men også demonstrativet den(ne), gjerne med derre bak: den derre fraværsgrensa. Gjør et googlesøk på ”han derre”, ”hun derre” og ”den derre”, og du ser raskt at mange av treffa handler om kjipe ting: midtøstenkonflikter, skilsmisse, idioter, gærninger, snobbejenter. Hvorfor har disse funksjonsorda blitt så negative?

Når språket er utstyrt med demonstrativer som signaliserer at noe er fjernt eller ukjent for oss, så kan vi utnytte disse orda til å signalisere avstand fra noe som egentlig ikke er fjernt. For å forklare litt nærmere, skal vi se på noen flere eksempler. Demonstrativer brukes normalt ikke med ord for velkjente, nære eller vanlige ting. Vi sier normalt ikke Nå skinner den sola og den blomstringa er i gang. Derimot brukes demonstrativer med ord for mindre (felles) velkjente ting: den stormen på hytta i fjor, han derre fyren vi så på forelesning.

Det som skjer når vi bruker ukjenthetssignalet på noe kjent, er at det tvinger fram en avstandstolkning. Hun derre statsministeren er et eksempel på dette. De fleste i Norge veit godt hvem statsministeren er, og kunne brukt bare navnet hennes, eller bare statsministeren. Ved å legge til demonstrativet hun derre signaliserer man avstand fordi hun derre normalt brukes om folk som ikke er viktige, kjente eller sentrale (som i hvem er hun derre blonde i 4-stjerners middag?).

Hvor noe eller noen er plassert på ”kjenthetsskalaen”, har betydning for om man markerer dem med demonstrativ eller ikke. Men demonstrativer kan også brukes for tvinge folk nedover på skalaen og dermed vekk fra en sjøl. Språket vårt er snedig sånn!

giphy

Demonstrativer: Grammatikkens Mean Girls


PS: Beklager at det har vært litt stille herfra de siste ukene. Det jeg skreiv om at tida jeg bruker på å gjøre ferdig ei doktoravhandling (om demonstrativer), ikke konkurrerer med tida jeg bruker på denne bloggen, stemte visst ikke helt. 

Reklamer