Doble subjekter: Du er rar, du!

Standard

Urd Vindenes og Eli Anne Eiesland

I norsk har vi en spesiell konstruksjon som gjør at vi kan uttrykke det samme subjektet to ganger: en gang inni setninga, og en «på utsida»:

  1. Er du innom bloggen, du?
  2. Åpningsakten var flott, den.

Subjektet gjentas som et pronomen, selv om det uttrykkes med et substantiv inni setninga, som i eksempel 2. Vi kan ikke si *Åpningsakten var flott, åpningsakten (stjerne betyr at setninga er ugrammatisk).

Ved doble subjekter må subjektet vise til noe spesifikt, som en bestemt person (Hu er morsom, hu!) eller en bestemt opplevelse (Det er gøy, det). Det går ikke å doble veldig generelle subjekter, som f.eks. uttrykkes av generiske pronomen eller det brukt i f.eks. værsetninger:

  1. *Man bør lære seg dette, man.
  2. *Det regner, det.

Hvorfor bruker vi doble subjekter? Det ser jo ved første øyekast veldig overflødig ut. I tillegg er det en veldig uformell uttrykksmåte, og konstruksjonen tilhører hovedsakelig talespråket (nettfora og replikker i romaner er unntaket). For å undersøke funksjonen nærmere, har vi sett på hvilke ord konstruksjonen forekommer med i faktisk bruk. Undersøkelsen er ikke ferdig, men vi har noen foreløpige funn.

I en analyse av over 3000 setninger med doble subjekter har vi funnet ut at doble subjekter veldig ofte forekommer med verba synes og tro, sammenlikna med setninger uten doble subjekter. Dessuten er subjektet ofte førsteperson entall, altså jeg. Her er et eksempel på en slik setning:

  1. Jeg synes FHK gjør det bra, jeg. (Fra korpuset Norwegian Web as Corpus, NoWaC)

I slike setninger kan det se ut til at det doble subjektet har som funksjon å understreke at det er avsenderens (altså talerens eller skribentens) synspunkt som blir ytra. Grunnen til at man vil understreke at det er snakk om eget synspunkt, kan være at det ikke stemmer med hva som er gjengs oppfatning (jeg synes faktisk de gjør det bra, jeg – i motsetning til hva dere sier).

Doble subjekter brukes også ofte i imperativsetninger (hvor subjektet normalt bare er underforstått), og da forsterker det funksjonen til imperativ, som f.eks. å understreke tillatelse (6) eller oppfordring (7). Dessuten blir subjektet mer framtredende, i og med at det normalt ikke uttrykkes eksplisitt i imperativsetninger:

  1. Ta deg litt kaffe, du.
  2. Kom igjen, dere!

De to funksjonene som er nevnt her, altså understreking av eget synspunkt og understreking av imperativ, er bare litt av det doble subjekter brukes til. Alle med norsk som førstespråk (eller som kan nok norsk til å ha intuisjon om det) klarer å bruke doble subjekter på riktig måte, og sier f.eks. ikke *Det snør, det. Det å skulle sette ord på hvorfor konstruksjonen brukes sånn og ikke slik, er derimot et ordentlig detektivarbeid.

pexels-photo-459451.jpeg

Det regner, det?

 

Reklamer