Har du noen gang tenkt på over at visse ord i en setning er mer framtredende enn andre? Eller at noen ord kommer automatisk til oss når vi prater, mens andre bare er på tunga? Dette innlegget handler om den språklige parallellen til Daniel Kahnemans system 1 (tenke fort) og 2 (tenke sakte), med historien til preposisjonen mot som eksempel.

Den skandinaviske preposisjonen mot har ingen nære slektninger i engelsk eller tysk, bare motstykkene (hehe) against og gegen. Det er fordi mot utvikla seg relativt seint, altså etter at den nordgermanske greina skilte lag fra de andre. Mot har blitt til gjennom grammatikalisering av substantivet møte (mót i norrønt), som altså betyr ’sammenkomst’. For å uttrykke at noen eller noe hadde retning mot hverandre, kan man si at de er i møte (í mót, á móti). Når slike uttrykk blir brukt mye over lengre tid, fungerer de mer som stivna formler enn noe taleren aktivt setter sammen hver gang de brukes. All tale kan sies å være automatisk, men valget av grammatiske uttrykk er på et vis mer automatisk enn valget av innholdsord.

Jo mer automatisk et uttrykk kan hentes fram når vi snakker, jo mindre tenker vi over funksjonen til uttrykket. Skal du fortelle noen at du har vært (og ikke skal til) i New York, trenger du ikke å tenke så veldig hardt for å velge fortidsforma har vært. Om du derimot skal formidle til en eksamensvakt eller en date at du må på do, så tipper jeg du tenker bittelitt mer over ordvalget (pisse, tisse, gå på toalettet, pudre nesen? Jf. denne uhøytidelige studien). De forskjellige byggeklossene i språket kan altså være mer eller mindre automatiserte – noen er så tilgjengelige at du knapt må strekke deg etter dem, mens andre ligger litt mer skjult.

Om vi sammenlikner med tenkesystemene som er framstilt av Daniel Kahneman i Thinking, fast and slow, så kan valg av grammatiske uttrykk være parallelt med system 1 (rask og automatisk tenking), og valget av mange innholdsord være parallelt med system 2 (langsom og bevisst tenking). All språkbruk er egentlig en del av system 1, så jeg trekker bare dette fram som paralleller. Husk også at Kahneman-modellen og framstillinga i dette blogginnlegget er overforenkla og skjematisk. Det er gradvise overganger både mellom tenkesystemene og mellom ordvalgsystemene, og valget av mange innholdsord som gå eller fint! osv. skjer også svært raskt og automatisk. Men det er forskjell på hvor lett slike vanlige innholdsord og grammatiske ord lar seg framheve i en setning. Gå kan få trykk i følgende setning, men det kan ikke infinitivsmarkøren å: Jeg skal begynne å gå til jobben. Alle kan dessuten forklare lett hva gå er og hvorfor det står der, men det er ikke like lett for alle å forklare hva å er der for. Slik er det også i stor grad med substantivet møte og preposisjonen mot. 

Hyppig bruk av í mót førte etter hvert til at språkbrukerne mista følelsen av at mót (i denne konteksten) var det samme ordet som substantivet mót (altså ‘møte’). Det fikk dermed status som preposisjon, skilte lag fra substantivklassen, og tok veien inn i system 1. Dette er et eksempel på grammatikalisering, som er kjent fra denne bloggen fra før.

Det tar lang tid før ord og uttrykk blir en del av det automatiske ordforrådet og går fra system 2 til system 1. Overganger fra system 2 til 1 i Kahnemans tenkesystem kan derimot skje raskere. For eksempel kan det å kjøre bil eller strikke være ekstremt krevende når man er nybegynner, mens det skjer helt automatisk når man har gjort det en stund. Slik er det med språk også – repetisjon gir automatikk. Det rare og morsomme er at det er den repeterende skravlinga til formødrene og forfedrene våre som har gitt oss automatiserte uttrykk. Slik er det dessverre ikke med bilkjøring eller strikking.