Mennesker leiter hele tida etter mønster og sammenhenger. To sirkler som er plassert ved sida av hverandre over en strek, tolker vi fort som et ansikt. Har du vunnet på flakslodd kjøpt fra en bestemt kiosk to ganger, fortsetter du kanskje å kjøpe flakslodd i den kiosken framfor en annen. Vi generaliserer over en lav sko, og noen ganger kan det gi litt uheldige utslag (når vi ser sammenhenger som ikke er der). Likevel er vi helt avhengige av disse mekanismene: Hadde vi ikke kunnet generalisere ut fra erfaringene våre, hadde verden blitt nærmest umulig å navigere.

Å se mønstre overalt er en generell mekanisme, og vi ser også resultater av det i språket. Et typisk mønster i språket er bøyingsmønsteret for svake verb i den såkalte «kaste-klassen»: å kaste, kaster, kasta, har kasta. Vi bruker dette generelle mønsteret til å bøye nye verb, f.eks. å google: googler, googla, har googla. Noen verb bøyes imidlertid uregelmessig, og bøyingsformene av disse verba må læres for seg. Før barn har lært seg slike unntak, bruker de gjerne mer generelle mønster, f.eks. gå – gådde i stedet for gå – gikk. Dette er fordi de har gjenkjent mønsteret så – sådde (og bla – bladde osv.), og danner formen gådde i analogi med dette.

Noen ganger fører slike analogier til varige endringer i språket. Verbet flå hadde tidligere fortidsformen flo, men etter analogi med ‘så – sådde’-mønsteret heter det i dag flådde. Arne Torp har laga en morsom video som viser åssen slike endringer kan ha provosert foreldregenerasjonen en gang på 1400-tallet.

Mennesker leiter ikke bare etter mønstre, men vi antar også at mønstre har betydning på et eller annet nivå. Vi leiter etter mening. Rester av gamle bøyingsendelser kan f.eks. få tillagt ny funksjon fordi vi tolker inn betydning som ikke var der i utgangspunktet. Det svenske bærnavn-suffikset -on (suffiks = endelse) er et godt eksempel på dette. I gammalsvensk fikk nemlig visse intetkjønnsord som endte på -a (f.eks. ett öra), endelsen -on i flertall (flera öron). Mange av disse intetkjønnsorda var ord for ulike typer bær (hallon, lingon, smultron), og bær kommer jo typisk i flertall. Endelsen -on, som opprinnelig bare var en flertallsendelse, har over tid blitt omtolka, og nå har den blitt en slags markør for navn på frukt og bær (!). Lånord som ett päron og ett fikon viser at -on ikke lenger er en flertallsendelse, men en frukt-og-bær-endelse.

Flere pussige utslag av mønsterleiting-fenomenet kan du se på denne sida, som viser bilder av ansikter som egentlig ikke er ansikter.