De fleste som har lært seg språk som tysk, fransk eller spansk, har nok irritert seg over å måtte pugge grammatisk kjønn/genus. Hvorfor heter det das Haus (hus-et), men die Tür (dør-a)? Det fins noen regler som gjør det lettere å lære seg kjønn, f.eks. at ord som ender på -e, gjerne er hunkjønn (die Straße, gata), men for mange substantiv virker genustilordninga nokså tilfeldig. Problemet med å anta at det ikke er noe system bak grammatisk kjønn, er at det er vitenskapelig lite tilfredsstillende. Språkvitere leiter etter system, men hva har de å si om genustilordning?

Grammatisk kjønn henger til en viss grad sammen med biologisk kjønn. Ord for individer av hunkjønn er gjerne hunkjønnsord: ei dame, ei kvige, og likeledes for hankjønn: en mann, en okse. I språkvitenskapen snakker man ofte om animathetshierarkiet – et hierarki med mennesker (evt. guder) på toppen, og livløse ting som steiner og luft nederst. Rett under menneskene kommer gjerne husdyr og andre dyr vi setter høyt, f.eks. hunder, katter, hester. Dyr som rotter, fluer og fisk befinner seg lenger nede i hierarkiet. Animathetshierarkiet er relevant fordi det grammatiske kjønnet til et substantiv ofte bestemmes av hvor i hierarkiet det er plassert. Hvis substantivet refererer til noe livløst, er det større sannsynlighet for at det er intetkjønn. Likevel er det mange ord for livløse ting som er hankjønn eller hunkjønn, så det er bare snakk om en tendens.

Semantikk (betydning) har klart en del å si for tilordninga av grammatisk kjønn, og det ville som sagt vært lite tilfredsstillende å si at genustilordning bare er tilfeldig. Men noen forskere har dratt det ganske så langt den andre veien. For noen år siden presenterte Trond Trosterud en teori som bl.a. sier at objekter som likner på mannlige eller kvinnelige kjønnsorganer, får tilordna grammatisk kjønn ut fra disse likhetene. For eksempel er en del ord for fordypninger i terrenget hunkjønnsord (kløft, grop, dump), mens mange ord for forhøyninger er hankjønnsord (egg, haug, hammer). Teorien til Trosterud har vakt oppsikt, og Hans-Olav Enger har i artikkelen «Stundom er ein sigar berre ein sigar» kritisert deler av den for å være vulgær-freudiansk. Enger støtter Trosterud i synet på at grammatisk kjønn ikke er tilfeldig, men han mener heller at inndeling i kategoriene hankjønn og hunkjønn ofte har mer å gjøre med andre likheter med menn og kvinner.

Den lydlige strukturen (fonologien) har også mye å si for hva slags kjønn et substantiv får. Ord som ender på -ing og -e hører ofte til hunkjønnskategorien, og får derfor bestemmeren ei (ei regjering, ei skjorte). Det fins mange unntak (som en kjele, en slange), men det ser ut til å være en tendens til at de orda som ender på en trykklett -e, blir analysert som hunkjønnsord, sjøl om de opprinnelig var hankjønnsord. Søk på norske Google viser mange eksempler på ei okse, ei slange, og til og med typa mi (!).

«Hybrider» som ei type kan ganske sikkert forklares med den fonologiske regelen som er nevnt over, mens hybrider som ei venn må forklares ut fra semantikk. Hans-Olav Enger har forska på den sistnevnte typen hybrider, og argumenterer for at dersom hankjønnsord som venn, lege, kollega osv. refererer til kvinner, kan de hos noen talere få hunkjønns-bestemmeren ei. Hvis noen sier at de har gått til «ei flink lege», så spesifiserer de med få ord at de var hos en kvinnelig lege. Dette er sjølsagt et marginalt fenomen i norsk, men om du googler, ser du at det ikke er helt uvanlig heller.

Det er ikke enkelt å svare på hvorfor substantiver har det grammatiske kjønnet de har. En del teorier om genustilordning har blitt presentert, men det er ikke tvil om at vi fortsatt trenger mer forskning på grammatisk kjønn. Systemer i språket gjenspeiler på mange måter vår mentale inndeling av verden, så jeg avslutter med parafrasere Enger i dette intervjuet: Språk er en uuttømmelig kilde til viten om menneskesinnet.